Det jubles på EU-børsen

(10 - 2017) Skal man tro våre hjemlige medstrømsmediers  kommentarer til det franske presidentvalget jubles det i Europa i tidlige mai-dager. En bølge av hurrarop fra øst-Europa til den greske hovedstad. Slik hylles den “liberale” Emmanuel Macron som har banket den stokk reaksjonære Marie Le Pen,
“Stor lettelse i EU” skriver NRK på sin nettside. Javel. Hvem er lettet og hvem jubler?
NRKs kilde representerer ikke akkurat folkedypet: Det er lederen av EU-kommisjonen,
Jean Claude Juncker, som står for jubelen, og hensiktsmessig nok er det glemt at samme Juncker blir omtalt som korrupt i korrupsjonsjeger Eva Jolys  siste bok som nylig ble presentert her til lands. Hun vet nok hva hun skriver om, som medlem av EU-parlamentet.  Andre jublende er EU-rådets president Donald Tusk og presidenten i EU-parlamentet  Antonio Tajani. Den siste innkasserer raust det han kaller en tillitserklæring til EU fra Frankrike.
Så langt er alt greit. Men hvor er jubelen i gatene?
Hva sier folk flest i Hellas, i Spania, i Italia? Hvor er de millionene av festkledde europeere som gråter gledestårer over at en EU-begeistret liberalist har vunnet et presidentvalg ene og alene fordi millioner av franskmenn mente at alternativet  var enda  verre.
For bak borgerpressens forsøk på å innbille oss at vi hadde å gjøre med et begeistret EU-kontinent så var dette virkeligheten. Faktum var at det var rimelig stille - både her og der.
Forresten: ikke helt: Børsen jublet, må vite. Sjampanjekorkene gikk i taket - en stakket stund. De visste nok hva de gjorde i de kretser.
Den tidligere franske finansministeren tilhører børsens vennekrets - rekruttert fra de pene kretser i et land splittet av dyp klasseforskjell.
Men kjære: “Han representerer noe nytt i fransk politikk” får vi vite.  Javel - i forhold til hva? Var han ikke i årevis president Francois Hollands betrodde mann? Var han ikke arkitekten bak bunker av arbeiderfiendtlige lover som ble tredd nedover hodet på fransk fagbevegelse med landsomfattende massedemonstrasjoner  til følge? Var han ikke Hollandes lydige våpendrager helt til han oppdaget at hans politiske farsfigur var i ferd med å tilegne seg tittelen som Frankrikes mest upopulære president gjennom tidene? Var det ikke først da han hoppet av og erklærte seg som liberal fornyer?
Og hva slags liberale holdninger er det egentlig han har bragt med seg med sin nye “bevegelse”, og hvorfor får vi vite så lite om slikt i den panegyriske mediaomtalen som blir  Macron til del?
Jo da, noe får vi vite - hvis vi leter. Det finnes en og annen ekspert på fransk politikk som trekker mannens  nye liberale holdninger i tvil. Som mener at han fortsatt er en blåkopi av sin politiske læremester, og at det er åpenbart at “Macrons politikk vil produsere tapere”. Like åpenbart er det at hans “liberale holdninger”  er kamuflasje for “liberalistiske holdninger”. Det er ikke uten grunn at han vil gi skattelettelse til de rikeste og fjerne 120 000 offentlige stillinger. Slikt smaker  vondt her til lands og nevnes knapt.
Så kan man spørre: Er det virkelig en slik politikk franskmennene ønsker seg? Tross alt var det 66 prosent av velgerne som ga ham sin stemme.

Så enkelt err det ikke. Bakgrunnstallene avslører en annen virkelighet: En tredjedel av velgerne valgte å stemme blankt eller de holdt seg hjemme på valgdagen. Med disse tallene som bakteppe satt Macron igjen med 43 prosent. Og når vi i tillegg vet at bare 16 prosent av disse foretrakk Macron på grunn av hans politiske program, er hans velgerbase plutselig blitt ytterst beskjeden.  Det er følgelig ikke så mye å rope hurra for. Sjelden har vi sett et så dramatisk eksempel på et mindretallsdemokrati som det vi opplevde denne maidagen i 2017. Den eneste grunnen til at Frankrike valgte en høyreliberalist som president  var at alternativet var udelt verre.
Dette visste selvsagt  byråkratene i Brüssel da de  bruste med fjærene og jublet over at de franske velgerne “valgte en europeisk framtid”. De vet at det ikke ligger et fnugg av EU-støtte  i tallene, og de vet at den nye presidenten går inn i en turbulent framtid.
De vet også at fransk fagbevegelse og fransk venstreside allerede har varslet stormskyer. Men i trange tider vet de også at stemmevolumet kan medvirke til å kamuflere virkeligheten.