Robert Parry: Farlig rask dom i Syria – igjen.

Med den siste, forhastete dommen om giftgass-drepte i et opprørskontrollert område, nord i Syria tirsdag, har main-stream-media i USA nok en gang avslørt seg selv som en trussel mot ansvarlig journalistikk og menneskehetens framtid. Igjen ser vi et mønster som gir grunn til bekymring, med dom først og undersøkelser senere, til og med når denne opptreden kan føre til farlig opptrapping av krig og mange flere døde.

Før en grundig vurdering av bevisene rundt tirsdagens tragedie var mulig, hadde The New York Times og andre større nyhetsmedier i USA knyttet ansvaret for mange døde til Bashar al-Assads syriske regjering. Dette blåste nytt liv i krav om at USA og andre lamd etablerer en `flyforbud-sone` over Syria. Noe som ville bygge opp til at enda en `krig for å skifte regime` settes i gang. Med stor risiko for å få USA i en varm krig mot Russland med a-våpen-arsenal.

Selv mens grunnlags-fakta fortsatt samles inn om hendelsene, 4/4, skal folk i USA forberedes på å ha mistillit til den syriske regjeringens svar om at giftgassen kan ha kommet fra opprørs- lagre, og at gassen kan ha blitt sluppet ut, enten ved et uhell eller med vilje , noe som førte til mange sivile dødsfall i en by i Idlib-provinsen.

Folk fra White Helmets brukte ikke verneutstyr i et område der det angivelig er brukt giftgass.

Ett mulig scenario var at syriske krigsfly bombet opprørernes våpen-depoter, der giftgass var lagret, og containerne ble ødelagt. En annen mulighet: En iscenesatt hendelse fra stadig mer desperate jihadister i al-Qaida, som er kjent for hensynsløshet overfor uskyldige menneskeliv.

Selv om det er vanskelig å vite hva som er sant og hva som ikke er det, på et så tidlig tids-punkt, ble jeg fortalt at USAs e-tjeneste undersøker disse alternativene seriøst. En kilde viste til muligheten for at Tyrkia har forsynt opprørerne med giftgass (den eksakte typen er ikke konstatert), for potensiell bruk mot kurdiske styrker, som opererer i Nord-Syria, nær Tyrkia- grensen. En annen potensiell bruk kunne være terror-angrep mot en regjeringskontrollert by, som hovedstaden Damaskus.

Rapporter fra gravejournalist Seymour Hersh og uttalelser fra enkelte i tyrkisk politi og fra opposisjonspolitikere, knyttet tyrkisk e-tjeneste og al-Qaida-allierte jihadister til angrepet med sarin-gass 21/8-13 ved Damaskus. Da ble flere hundre drept. New York Times (NYT) og andre større nyhetskanaler i USA fortsetter imidlertid å gi Assad skylden, også for dette angrepet.

Propagandister: Tirsdag pekte NYT ut to av sine mest garvete anti-syriske propagandister til å dekke giftgass-historien: Michael B. Gordon og Anne Barnard.

I årevis er Gordon frontlinjen for neocons` `regime-skifte`-strategier. Han var en av dem som plantet NYTs beryktete `aluminium-rør-historie`, 8/9-02, som bygget på US-regjeringskilder og irakiske avhoppere for å skremme amerikanere med bilder av `sopp-skyer`, hvis de ikke støttet president George W. Bush’ kommende invasjon i Irak. Tidspunktet passet perfekt med at Bush’ administrasjonen annonserte sin `utrulling` av Irak-krigen.

Gordons med-skribent, Judith Miller, er eneste journalist i USA som er kjent for å ha mistet jobben på grunn av uforsvarlig og `sjuskete` journalistisk arbeid som medvirket til Irak-katastrofen. Gordon, på sin side, fortsatte i jobben som respektert Pentagon-korrespondent.

Gordons navn kom også opp som støttespiller i forbindelse med NYTs elendige `vektor-analyse`, som visstnok skulle bevise at syriske militære sto bak saringass-angrepet 21/8-13. `Vektor-analyse`-artikkelen, 17/9-13, sporet flykorridorer til 2 raketter, funnet i forsteder til Damaskus, tilbake til en syrisk militærbase 9,5 kilometer unna.

Artikkelen ble brukt som `bombesikkert` bevis på at Syria-regjeringen løy da den benektet å stå bak sarin-angrepet. Men som `aluminium-rør`-artikkelen, ignorerte `vektor-analysen` motstridende bevis: At kompassretningen for rakett, landet i Moadamiya, var upålitelig, fordi den traff en bygning på vei ned. Det viste seg også at raketten heller ikke inneholdt saringass, så poenget med å ta den med i vektor-analysen av to sarin-bærende raketter, var meningsløst.

Men i siste instans falt NYT-artikkelen fra hverandre, da rakettforskere analyserte den ene sarin-bærende raketten, som hadde landet i Zamalke-området. Forskerne påviste at raketten hadde en maksimal rekkevidde på omkring 2 km. Det betyr at den ikke kunne ha kommet fra den syriske militær-basen. C.J. Chivers, en med-skribent av artikkelen, ventet til 28/12-13 med å publisere et halvhjertet semi-dementi. (Se Consortiumnews.coms `NYT backs off its Syria-Sarin Analysis` publiserte.)

Gordon var med på å forfatte en annen falsk førsteside-sak i NYT, 21/4-14. Da forsynte USAs UD og Ukrainas regjering NYT med 2 fotos, som skulle bevise at en gruppe russiske soldater, først fotografert i Russland, som tok seg inn i Ukraina, der de ble fotografert på nytt. To dager senere ble imidlertid Gordon tvunget til å dementere. Det viste seg at begge bildene var tatt i Ukraina, noe som ødela hele historien. (Se Consortiumnews.coms `NYT Retracts Russian-Photo Scoop`)

Gordon personifiserer hvordan mainstream-media jobber. Om du publiserer falske nyheter som passer inn i elitens historier, er jobben sikker, selv om artiklene sprenges i fillebiter. Går du derimot mot hovedstrømmen, og om noen med innflytelse stiller spørsmål ved historien din, kan du lett miste jobben, selv om artikkelen er korrekt.

Ingen skepsis tillatt: Gordons med-skribent bak tirsdagens giftgass-historie, Anne Barnard, har konsekvent rapportert fra Syria-konflikten som om hun er pressetalskvinne for opprørerne ved å slå stort opp deres anti-regjerings-påstander selv når det ikke foreligger noen bevis.

Barnard har base i Beirut, Libanon. 2/6-15 skrev hun for eksempel en førsteside-historie som fremmet opprørernes propaganda-tema; Syria-regjeringen skulle på en eller annen måte stå i ledtog med IS. Dette trass i at selv USAs UD vedgikk at de ikke kunne bekrefte opprørernes påstander i den retningen.

Da Gordon og Barnard slo seg sammen for å rapportere om den siste syriske tragedien, viste de nok en gang ingen skepsis til raske påstander fra USAs regjering og syriske opprørere om at Syrias militære var ansvarlig for med vilje å ha sluppet ut sarin-gass. (White Helmets, al-Qaidas nødhjelpere med hvite hjelmer, bruker konsekvent barn i propaganda for full krig).

Kanskje for første gang siterte NYT president Trump som pålitelig kilde, fordi han og hans pressesekretær sa det NYT ønsket å høre: Assad må være skyldig.

Gordon og Barnard siterte også de kontroversielle hvite hjelmene, de vestlig-finansierte sivil- forsvarsgruppene, som har jobbet side om side med al-Qaidas Nusra-front og er mistenkt for å iscenesette heltemodige `redningsoperasjoner`, men ikke desto mindre behandles de av USAs mainstream som et oppkomme av sannheter.

I tidlige internett-versjoner av NYT-artikkelen, var reaksjoner fra det syriske militæret begravd langt ned i artikkelen, i 27ende avsnitt: `Syrias regjering benekter bruk av giftgass og hevder at opprørere og IS-krigere bruker gift for å produsere falske anklager mot regjeringen eller at angrepene er iscenesatt.`

Det neste avsnittet nevnte mulighet for at et syrisk bombetokt kan ha truffet et av opprørernes lagerhus der giftgass var plassert, og dermed forårsaket utslippet uten at det var hensikten.

Men plasseringen av kommentaren markerer tydelig at NYT ikke tror på noe av det Assad-regjeringen sier. I versjonen av artikkelen som ble presentert i avisens morgenutgave, var regjeringens uttalelser i det minste flyttet opp til avsnitt 6, men fortsatt dominert av Trumps uttalelser, som signaliserte at NYT aksepterte opprørernes versjon.

Etter å ha notert seg Assad-regjeringens benektelse, la Gordon og Barnard til følgende: `Men kun Syrias militære hadde ferdighet til og motiv for å sette i verk det luftangrepet som drepte i opprørs-byen Khan Sheikhoun`.

Igjen ignorerte de alternative muligheter. En mulighet var at et bombetokt sprengte kontainere med kjemiske våpen som opprørerne planla å bruke i framtidige angrep. En annen var at al-Qaida-jihadister iscenesatte hendelsen for å fremkalle nøyaktig det internasjonale raseriet mot Assad, som vi nå har fått.

Gordon og Barnard kan også ta feil i påstanden om at Assad er den eneste med motiv for å slippe ut giftgass. Nå som Assads styrker har fått overtaket over opprørerne, hvorfor skulle han risikere å utløse internasjonalt raseri på et så avgjørende tidspunkt? På andre siden vil kanskje desperate opprørere anse grusomme scener fra utslipp av giftgass som en mulighet til å snu spillet i siste fase.

Press for å forhåndsdømme: Ingen ting av dette betyr at Assads styrker er uskyldige. Men en seriøs undersøkelse vil bringe fakta på det rene og deretter trekke en konklusjon. Ikke i motsatt rekkefølge. Imidlertid vil det å legge fram andre alternativer føre til de sedvanlige beskyldningene om `Assad-apologi`, regner jeg med.

Men å nekte å dømme på forhånd, er hva journalistikk bør handle om.

NYT synes imidlertid ikke lenger å ha interesse av å la fakta bli samlet inn og så la dem tale for seg selv. NYT stilte onsdag med denne leder-tittelen: `Nytt nivå av fordervelse fra Assad`.

Oppførselen til NYT og andre main-stream-medier representerer et ytterligere problem: Ved å være raskt ute med å trekke konklusjoner, presser de andre viktige personer til å følge opp fordømmelsene og kan dermed komme til å gjøre undersøkelsen forutinntatt, samtidig som de selv blir en farlig drivkraft for mulig krig.

Når politiske leder-artikler avsier dom, blir det en karriere-trussel for tjenesteansatte på lavere nivåer å være uenig med konklusjonene. Vi så det allerede da FN-etterforskere aksepterte det som ble påstått fra opprørere om at Syria-regjeringen har brukt klorgass, alle beskyldningene som NYT og andre medier nå rapporterer ganske enkelt som klare fakta.

Men, påstander om at Syrias militære blander beholdere med klorgass i såkalte tønnebomber gir liten mening, fordi utslipp av klorgass på den måten er ineffektiv som dødelig våpen. De har imidlertid blitt et viktig element i opprørernes propaganda-kampanje.

Etterforskere fra FN, under sterkt press fra USA og vestlige land for å gi dem noe de kunne bruke mot Assad, støttet opprørernes påstander om at regjeringen hadde brukt klorgass i et par tilfeller. Men etterforskerne mottok også vitnemål fra beboere i et område, som beskrev det hele som et iscenesatt klorgass-angrep i propagandaøyemed.

Vi skulle tro at framlagte bevis om ett iscenesatt angrep ville øke skepsisen i andre tilfeller. Men FN-etterforskerne forsto åpenbart hva som var best for karrieren deres, så de støttet et par andre påståtte tilfeller, trass i at de ikke hadde mulighet til å foreta undersøkelser i feltet. (Se:Consortiumnews.coms `UN Team Heard Claims of Staged Chemical Attacks`)

Nå blir den tvilsomme FN-rapporten brukt til det den er verdt i forhold til den nye hendelsen. Ett opportunistisk funn for å rettferdiggjøre et annet. Men det presserende spørsmålet er nå: Har folket i USA forstått nok om `psykologiske operasjoner` og `strategisk kommunikasjon` til endelig å vise den skepsisen som ikke lenger finnes i USAs store nyhetsmedier?

Robert Parry, 6/4-2017, oversatt av Anne Merethe Erstad, 6/4-2017, Pål Steigans blogg.

Journalisten Robert Parry bidro avgjørende til avsløring av Iran-Contras -skandalen på 1980-tallet for Associated Press og Newsweek. Artikkelen her er fra Cosnortium News, der Parry er  redaktør.

Patrik Paulov: Kjemisk gassangrep i Syria og journalistisk sammenbrudd:

Rapporter om kjemisk krigføring i Idlib-provinsen 4/4 er siste eksempel på journalistisk kollaps. Så fort det dreier seg om Syria eller en krig der vestmaktene har bestemt seg for at et regime med `blodtørstige ledere` må fjernes, virker det som om all granskende journalistikk og kritisk tenkning går opp i røyk.

Det finnes journalister som aldri tviler. Bare timer etter at fryktelige bilder av døende barn og voksne i byen Khan Sheikhoun ble spredt via global-medier, visste Aftonbladets Wolfgang Hansson hvordan situasjonen var.

`Syrias diktator lurte verden` er forklaringen fra utenrikskommentator i Sveriges største avis. Hansson hevder at `Bashar al-Assad enten løy for verden om at Syria ga fra seg alle kjemiske våpen etter avalen med FN i 2013 eller har produsert nye`. Hvorfor Assad våger å gasse i hjel barn for åpent kamera? Hansson har svaret: `Han har Putin i ryggen og er ikke lenger redd for amerikanske bombe-angrep. Med utsulting og kjemisk krig prøver han å tømme opposisjonens siste bastioner for sivile`.    

 Er det ingen grunn å være kritisk til informasjon som flyter fritt fra områder, kontrollert av al-Qaida og likesinnnete ekstremister, som støttes av stormakter utenlands?

Wolfgang Hansson er dessverre ikke alene. I SVTs aktuell-sending samme kveld er en ikke like bombesikker på hvem som står bak, men utgangspunktet og analysen er den samme.

Gransking av kilder eller diskusjon om vansker med å kontrollere hva som faktisk skjer, får vi ikke. Ikke noe ble nevnt om at byen er kontrollert av krefter som FNs sikkerhetsråd har kalt terrorister, ikke en gang et varsel om at det er vanlig i krig, at de involverte prøver å svartmale motstanderne for å få internasjonal støtte. Aktuelts Anna Hedenmo velger heller å spørre sin journalist-kollega Stefan Åsberg: `Hva er grunnen til at regimet dreper sin egen befolkning?`  

Rapporter om kjemiske angrep minner oss om mediale vulkanutbrudd under frigjøring av Øst-Aleppo i desember 2016. Etterpå viste det seg at `advarslene` fra opposisjons-aktivister om at Assad var i gang med massakrer på ti-tusener frihetselskende Aleppo-innbyggere var en bløff.  FN-statistikk påviste i etterkant at 75 % av innbyggerne i Øst-Aleppo foretrakk å søke hjelp og beskyttelse i områder, kontrollert av regjeringen. De 25 % som ikke opplevde regjeringen som frigjørere, var i stor grad væpnete menn og deres framiliemedlemmer.

Når fokus nå rettes mot byen Khan Sheikhoun i Idlib-provinsen virker som om alle tidligere feilrapporteringer er helt glemt. 1) Først til påstanden om at det bare er to sider i Syria, som er anklaget for å bruke kjemiske våpen i konflikten; Assad-regjeringen og IS, den islamske stat. Det er usant. En tredje part er flere ganger pekt ut her: I Vesten heter de `opposisjon` eller `opprørere`.

Faktisk var det anklager mot `opprørerne` som fikk Syrias regjering allerede i 2013 til å be FN komme til Syria og undersøke bruk av kjemiske våpen. Så sent som for noen uker siden overleverte regjeringen e-informasjon til FN om at terrorist-stemplete Jabhat al-Nusra har fraktet og lagret kjemiske våpen på syrisk jord. Og ikke bare Assad har rettet mistanke mot væpnete grupper. I 2013 sa Haytham Manna, opposisjonsleder i eksil, at `al-Qaida i Syria bruker kjemiske våpen`. I april 2016 la Amnesty fram en rapport om `væpnete opposisjons-grupper` bak krigsforbrytelser under angrep mot Sheik Maqsoudi i nordøstre Aleppo. Det ble da poengtert av Amnesty at det trolig ble brukt kjemiske våpen.

2) Påstander om `opprørere` / `opposisjon` som kontroller Khan Sheikhoun og øvrige Idlib,  er mildt sagt en kosmetisk omskriving. Idlib var og er bastion for ekstremister fra al-Qaida fra 2014, uavhengig av hvilke navn gruppene bruker nå eller allianser de inngår i. Faktum er at Idlib styres av de gruppene som før styrte i Øst-Aleppo og Amnesty pekte ut som krigs-forbrytere og mulige innehavere av kjemiske våpen.

3) Russland hevder `det ble utløst dødelige utslipp av kjemiske gasser fordi Syrias flyvåpen       bombet `opprørernes` lager av forbudte kjemiske våpen`. Vi kan naturligvis ikke vite om det er sant eller ei, men det er en mulig forklaring på at giftgass spres og forårsaker massedød. SVT nyheter påpeker likevel at `informasjonen fra Russland må tas med en klype salt, for landet er nært alliert med Syria`.

På informasjon fra andre siden, eksisterer ikke slik kildekritikk. Er det ingen grunn til å være kritisk til informasjon fra mennesker som opptrer helt fritt i et område, kontrollert av al-Qaida eller andre ekstremister og mottar støtte fra utenlandske makter?

I SVT-reportasjen var mangel på kildekritikk åpenbar. Legen Shajul Islam er utdannet i UK og ble intervjuet som vitne fra Khan Sheikhoun. For 4 år siden ble han og flere unge menn i UK mistenkt for terrorisme i Syria og så tiltalt for å ha kidnappet to vestlige journalister. Han  ble aldri dømt, men strøket fra UKs lege-register. Ikke noe av det kom fram i intervjuet.

4) Kildekritikk er like fraværende i hyllingen av de hvite hjelmene. Er det ikke noe spesielt  ved at de alltid er til stede i al-Qaida-områder i Syria? En absolutt mulig forklaring på dette er de tette båndene mellom ledende ekstremister og de hvite hjelmene.

Den franske hjelpearbeideren Pierre Le Corf fikk oppmerksomhet da han var på besøk i Øst-Aleppo, tidlig i 2017. Besøket i hovedkvarteret til de hvite hjelmene ble dokumentert på film. Han så da at det lå i samme kvartal som al-Qaida-gruppen Jabhat al-Nusras hovedkvarter. Og bygningene deres var prydet av symbolene til begge to. De hang ved siden av hverandre.

Organisasjonen Svenska läkare för mänskliga rettigheter har foretatt en kritisk analyse av de hvite hjelmenes innsats. På basis av egen medisinsk ekspertise har de gransket filmene fra de hvite hjelmenes aksjoner. Legene har bl a sett at det som framstilles som livreddende innsats ville vært livstruende om det i virkeligheten ble utført slik. US-journalisten Stephen Kinzer, Boston Globe, kalte nylig de hvite hjelmene `al-Qaidas og syriske jihadisters PR-byrå`.

5) Ethvert tenkende menneske må stille seg spørsmålet Cui bono? Eller: Hvem tjener på et bestemt scenario. Hvorfor skulle Damaskus-myndighetene utføre en handling de vet vil stemple dem som `kaldblodige barnemordere`, i verdens øyne? Hvorfor skulle de på denne måten sabotere sitt eget iherdige arbeid med å prøve å overbevise den vestlige verden om at Syria står for en legitim og nødvendig kamp mot terrorisme?

Hvorfor skulle de velge å undergrave hele fredsprosessen i Genéve og Astana som akkurat nå er eneste håp om å få til en forhandlingsløsning på sikt og gjøre det mulig å bygge landet opp igjen? Og om Assad-regjeringen er villig til å opptre så hensynsløst at de ikke en gang går av veien for å gasse ihjel sivilbefolkningen, hvorfor valgte den da å inngå fredsavtaler, som ga de samme kamp-gruppene amnesti om de la ned våpnene - alternativt fikk fritt leide til Idlib? 

Den irske journalisten Patrick Cockburn i London Review of Books skrev tidligere i år: `I Syria har fabrikkerte nyheter og ensidige rapporter overtatt dagsorden i medier på en måte som vi trolig ikke har sett siden 1. verdenskrig`. Cockburn mener det skyldes at `vestlige medie-hus helt og holdent har `outsourset` til opprørerne å dekke det som skjer. Cockburns artikkel tar utgangspunkt i Aleppo, men kunne like gjerne ha handlet om Khan Sheikhoun. 

Patrik Paulov, Proletären, Sverige

Løgnene om Syria:

Tirsdag, 4/4-17, fant det sted et giftgassangrep mot landsbyen Khan Sheikhoun i Syria, som kostet livet til over 70 mennesker. Vestlige land og den syriske opposisjonen gir Assad-regimet ansvaret for ugjerningen, og vestlige massemedier anklager Assas-regjeringen for krigsforbrytelser. Syriske myndigheter og Russland hevder at syriske fly bombet en fabrikk der opprørerne produserte kjemiske våpen.

 Gassangrepet massemedia vil ha oss til å tro at Assad-regimet står bak.

Sikker kunnskap om hvem som stod bak giftgassangrepet, foreligger ikke. Det vi er henvist til å gjøre ved denne type hendelser der påstand står mot påstand og sikker kunnskap ikke fore-ligger, er å resonnere logisk.

Det påfallende ved den syriske konflikten er at Assad-regimet ifølge vestlige massemedier bruker kjemiske våpen eller begår andre overgrep mot sivilbefolkningen nettopp i situasjoner der krigslykken vender seg til regimets fordel.

Første gang Assad ble anklaget for å ha brukt kjemiske våpen, var i august 2013. Altså 2 år etter utbruddet av borgerkrigen og i en situasjon der det var klart at regimet sto sterkere enn mange hadde regnet med. I første fase av borgerkrigen da regimet hans så ut til å skulle bryte sammen, brukte Assad ikke kjemiske våpen. Når krigslykken er i ferd med å snu bruker han derimot - om vi skal tro på vestlige massemedier - giftgass mot sin egen befolkning - trass i at det var åpenbart at bruk av kjemiske våpen kunne få amerikanere og andre til å gripe militært inn på opprørernes side.

Neste gang det var hyl og skrik i vestlige massemedier om Assad-regimets overgrep mot sivilbefolkningen, var sommeren 2016. Altså i en situasjon da syriske terror-grupperinger var i ferd med å tape kontrollen over Aleppo. Vestlige massemedier kjørte da den rene hatkampanjen mot Assad og dets russiske allierte ved å spre bilder av `gutten i  ambulansen`, et angivelig offer for syrisk eller russisk terrorbombing, i spedd kommentarer det ville være en grov fornærmelse mot krokodillene å kalle krokodilletårer.

Og så nå når giftgass-angrepet i den syriske landsbyen finner sted bare noen dager etter at Trump-administrasjonen har signalisert at den har oppgitt kravet om regime-skifte og det er åpenbart at IS og andre terror-grupper, som opererer i Syria, er i ferd med å bli nedkjempet.

I en situasjon der det i USA og andre vestlige land er diskusjoner om hvordan vi skal forholde oss til Syria, krisen i Midtøsten og framvekst av islamsk terrorisme, og når hauker som John McCain anklager Donald Trump for å ha forrådt opposisjonen i Syria, skal Assad ifølge vest-medier ha valgt å bruke kjemiske våpen mot sivile mål. Hvorfor? For å tvinge Trump til å gjenoppta den amerikanske støtten til de islamistiske terroristgrupperingene? Hva vil media l ha oss til å tro? At Assad som i andre sammenhenger omtales som slu og beregnende, er en fullstendig idiot? Dette henger ikke på greip.

Heldigvis skjønner stadig flere i Vesten at det massemediene disker opp med, for en stor del er løgn og propaganda. Det er derfor lite trolig at nye løgner og redselshistorier vil få folk til å kreve et oppgjør med Assad-regimet. Tvert imot ser stadig flere ut til å ha forstått at bare en fullstendig nedkjemping av de islamistiske terror-gruppene kan gi fred til det hardt prøvede syriske folk.

Bjørn Nistad

Bearbeidet for Friheten av Per Lothar Lindtner