(Asbjørn Hortman - nettutgaven - april 2011) Var innom biblioteket i Mosjøen her om dagen. Var interessert i 1939-årgangen av Helgeland Arbeiderblad. Hele årgangen fikk plass i ei tykk bok i avisformat. Den utkom bare et par ganger i uka, og sideantallet var beskjedent i forhold til dagens utgaver.

Det var vel ikke vanlig at folk holdt seg med riksaviser på den tiden, derfor var det lokalavisenes oppgave å sørge for at publikum ble holdt orientert om hva som skjedde rundt om i verden.

Vi regner jo 1939 som det året da Den andre verdenskrig startet, med Tysklands innmarsj i Polen den 1. september. Men dette forårsaket merkelig nok ikke de store overskriftene. Det ble meldt om hvilke polske byer som ble bombet, og hvilke som var erobret av tyske hærstyrker, men ikke alle så nok at dette var begynnelsen på den store verdensbrannen.

Og så var det jo dette året at Hitler og Stalin delte Polen mellom seg, ikke sant? Det vet jo alle skolebarn.

Undertegnede får sporadisk høre at jeg har noen sære oppfatninger i forhold til den vedtatte historieoppfatningen. Også i dette tilfellet har jeg stått nokså alene mot den kompakte majoritet, som Ibsen sier. Men her opplever jeg å få full støtte fra HA.

Et historisk faktum er at sovjetiske tropper overskred Polens daværende østgrense den 17. september 1939. Dette framkaller bare mild kritikk i HAs spalter. For, de har forståelse for at Sovjet gjør krav på disse områdene. Ellers forteller avisa om motstridende meldinger om kamphandlingene, men de fleste går ut på at sovjettroppene møtte liten motstand, og at sivilbefolkningen i mange tilfeller var soldatene behjelpelige med å vise vei.

Etter den første verdenskrigen fastsatte stormaktene Polens østgrense mot Sovjetunionen. Den ble kalt Curzonlinja, etter en britisk diplomat.

Men Curzonlinja fikk ikke bestå lenge. I 1919 gikk Polen til angrep øst for Curzonlinjen. Kampene bølget fram og tilbake, men endte med at Sovjet, svekket av intervensjonskriger og borgerkrig, måtte gå med på en ydmykende fredsavtale. Som blant annet innebar at store deler av Hviterussland og Ukraina kom under polsk herredømme. Det er dette Helgeland Arbeiderblad hadde i friskt minne da de i 1939 hadde forståelse for at disse områdene tilhørte Sovjet.

Sovjettroppene rykket fram til Curzonlinja, og ikke lengre. Med andre ord, de tok tilbake de hviterussiske og ukrainske områdene som Polen ranet til seg 20 år tidligere.

Etter 1945 dannet Curzonlinja den polsk-sovjetiske grensen, og den danner fremdeles den polske grensen mot Ukraina, Hviterussland og Litauen.

Det Helgeland Arbeiderblad skrev i 1939, er langt fra noe nytt for meg, det er noe jeg har hevdet i hele mitt voksne liv.

Men mange andre, deriblant lærebokforfatterne, ville hatt godt av en slik historietime.

Polen har ikke bare spilt offerets rolle opp gjennom historien. Landet har også i perioder vært en undertrykkende stormakt. Som i mellomkrigstiden, da Jozef Pilzudski var øverste leder. Da var det ikke de vestlige områdene av Hviterussland og Ukraina som fikk unngjelde, Polen tok samtidig et jafs av både Tsjekkoslovakia og Ungarn. Og av Litauen. I mitt første skoleatlas fantes det en polsk by som het Wilno. Før 1920 tilhørte den Litauen og het Vilnius. Det hører så absolutt med i denne sammenheng at Stalin ga Vilniusområdet tilbake til Litauen i 1939, mot at han fikk plassere 20000 tropper i området.