Rio-OL: Det finnes kun en nasjon: McDonalds.

Doping og diskusjon om å stenge russiske utøvere ute er like absurd som den politiske agendaen:

«Før hørte vi om regel 1 i OL er: Ingen politikk`. Denne åpenbart hykleriske doktrinen har sin fortid hos Avery Brundage, IOC-president 1952 - 1972. Bildet om et genuint upolitisk ideal i en nobel amatør-idrett for edle kropps -og naturdyrkere, skapte Brundage lenge før. Det var hans hovedargument mot USA-boikott av OL i Berlin 1936. Han ledet da AOC, olympiade-komiteen i USA. Da var han representant for pro-Hitler-lobbyen i USA-eliten, men samtidig  entreprenør som fikk oppdraget om å bygge ambassaden for det nye tyske riket i Washington. Han hadde altså svært håndfaste politiske og personlige grunner til sitt `nøytrale` idrettsideal.

 Kjære venner av idretten. Vær snill å glemme det stadige maset om fred og vennskap mellom nasjoner, om amatør-idrett og idealer om en ren sport. Under de 5 ringene dreier det kun om en global politistat. Foto: Andrew Kelly/Reuters.

Boikott, trusler om boikott og utestengelse fra OL var vanlig politisk praksis på 1970 -og 80-tallet i tider med kald krig og postkoloniale konflikter. Under München-OL 1972 var det kun mulig å unngå boikott fra 22 hovedsakelig afrikanske land, ved at apartheid-staten Rhodesia ble utelukket. Brundage sa nei til det. Omfattende boikott kom også under Montreal-lekene i 1976, Moskva i 1980 og Los Angeles i 1984. Tidene endret seg. Alt på 1970-tallet hadde en ny sosial dynamikk i profitt-idretten definitivt gjort utøvernes amatør-status til noe absurd. På slutten av 1990-tallet gjorde omslaget OL til en erstatning for krig, for superstjernenes show og en totalt dominerende `varemerking`. Mottoet var nå: Det eksisterer bare én nasjon under de 5 ringene: McDonalds.

Dette bør vi enda en gang minne om når den kalde krigen dukker opp igjen i Rio-OL gjennom krav om utelukkelse av russerne. Det idrettspolitiske området som krigen nå utkjempes på, er meget følsomt: doping. Russlands friidrettsforbund er utestengt grunnet `systematisk doping`. Vedtaket ble enda sterkere understreket av en undersøkelse av Sochi-OL 2014, gjort av en uavhengig anti-doping-kommisjon, ledet av Canada-advokaten Richard McLaren. 

18/7-2016 ble `McLaren-rapporten` på 103 sider offentliggjort. Den går på 3 saksforhold: 1) Laboratoriet i Moskva har med lisens fra Wada, verdens anti-dopings-byrå, ansvar for å ta doping-prøver, men har samtidig jobbet for å beskytte russiske utøvere i et system under et feilsikret statlig kontrollert system. 2) Det analoge Sochi-laboratoriet skiftet systematisk ut prøver fra utøvere for å gjøre det mulig for dopete og ennå ikke oppdagete russiske utøvere å delta. 3) Det russiske idrettsministeriet beordret og kontrollerte manipulasjon med prøvene og bytting av prøver i samarbeid med laboratoriene i Moskva og Sochi og diverse andre statlige institusjoner, deriblant de føderale sikkerhetstjenestene, FSB. 

McLaren-rapporten gir ingen konkrete anbefalinger om hva som må gjøres. I snever forstand anklages ingen. Men så kalte Wada selv Sochi-OL en `milestein i utvikling av anti-doping-tiltak`. Og IOC-president Thomas Bach sa i slutten av februar 2014 om de 6 offisielt beviste doping-tilfellene i Sochi at `det viser at systemet fungerer`. For utøvere, trenere og lobbyister er det den velkjente standardfrasen rundt doping. Men da er `tilliten til systemet`, for lengst  borte. Wada har med McLaren-rapporten gitt i oppdrag og frambringe selve beviset på det absurde i sin egen eksistens og evne til å handle som overordnet myndighet. 

Men har den voldsommen fordømmelsen av russisk idrett andre aktuelle politiske grunner? Helt sikkert. Er de russiske utøverne `uskyldige`? Helt sikkert ikke. Er idretten utenfor den russiske føderasjon `ren`?  Nå, ja.....

Som konsekvens burde alt vært gjennomgått fra grunnen av etter strafferettens forbilder ved å se på praksis-mønsteret forbud, prøver og fjusk, som avgjørende for anti-doping-initiativ på  helt ny måte, om ikke Wada-systemet skal forkastes fullstendig. I klartekst: Dersom bruken av medikamenter er uunngåelig i konkurranse-idrett, ja helt åpenbart er den svært utbredt, som så å si del av yrkesutdanningen og hverdagen til profesjonelle utøvere, akkurat som all sponsor-virksomhet fra store utstyrsprodusenter. Da bør ikke lovligheten i seg selv, men det konkrete spekteret av virkninger være i sentrum for analysen. I alle fall for å se til at atletene ikke faller død om i konkurransene som i svært gamle dager eller ikke la dem rote rundt med blodposer bak busker langs veien. Da må vi bare tilbake til Tour de France i Lance-Armstrong-perioden.

Dessuten må vi takke helt farvel til symbolsk binding av sportsarrangement til nasjoner og politiske klasser, til den anakronistiske, underbevisste amatør-nostalgien, som ennå er med å bestemme de korrupte olympiske frasene, som i lange perioder legger beslag på og ruinerer hele byer og lokalsamfunn. Så kan vi i ro og uten illusjoner beholde et klart og kritisk blikk til det senkapitalistiske vareoppbudet, som i sannhet fortseter å prege konkurranse-idretten.

Men ingenting av dette vil selvfølgelig skje. På vår bakgrunn er det temmelig likegyldig om den russiske delegasjonen utelukkes i sin helhet fra Rio-OL, som i seg selv ser ut til å bli en enda større fiasko, som eksempelvis Coca-Cola-lekene i Atlanta var for 20 år siden, uansett om russerne stenges ute eller ei. Men vedtaket kan leses som et tydelig tegn på hvor sterkt Vesten ønsker å sementere ny kald krig, ledet an av USA mot den russiske føderasjonen.     

Peer Schmitt, Junge Welt