- Korsfest, korsfest!

(11 - 2017) Det er noen av oss som makter å mobilisere personlig mot ut over det gjennomsnittet kan drømme om. TV-kjendisen Kari Jaquesson tilhører tydeligvis  en slik  variant av menneskeheten, og denne våren har hun tydelig sett seg lei på norske mediers ensidige dekning av krigstragedien i Syria.
Det er det mange som har gjort - men felles for de fleste av oss er selvsagt at vi biter det i oss, skjærer tenner og stirrer i veggen. Men det gjorde ikke Jaquesson. Hun ville selv sjekke forholdene. Og hva gjør man da? Reiser til fronten og taler frimodig om sine erfaringer etter endt tur.
Slikt skal en være forsiktig med i det åpne demokratiet Norge, iallfall hvis man  mener å kunne dokumentere at majoriteten av våre massemedier -  i klassisk kald krig-retorikk - ofte farer med løgn og forbannet dikt. Eller “fake news” som det plutselig heter på godt norsk i våre dager.
Det er da de hisser seg opp,  alle disse demokratiets bedrevitere i politiske avisredaksjoner, og det fnyses foraktlig i alle landets Akersgater.
Dagbladets  tradisjonelt tjomslige forhold til sannheter i overskriftene understrekes nok en gang når avisa beskylder den frimodige for å “lovprise” Assads soldater. Og selvsagt følger de opp, alle som løper ned døren inn til Dagsnytt 18 som selvoppnevnte eksperter. Fytterakkern. Hva er det dama tillater seg? Mene noe annet enn oss?
Jeg kjenner ikke Jaquesson. Jeg vet ikke hvilke egenskaper hun har som skal kunne trenge gjennom løgnbarrierene i et land rasert av borgerkrig og invasjon i sin jakt på sannheten. Jeg har dessuten før sett eksempler på folk som har latt seg bedra av regimer som i egenskap av å være verter rundbløffer godtroende gjester. Jeg kan derfor ikke signere alle hennes erfaringer. Det har jeg ikke kunnskaper til. Men hennes rett til å mene det hun gjør etter å ha besøkt grufulle slagmarker har jeg en urokkelig respekt for. Hun gjør vitterlig det som skrivende flokkdyr forsøker å innbille oss at de gjør.
Jeg minnes da statsminister Jens Stoltenberg advarte nasjonen etter 22. juli-tragedien på Utøya. Den gang sto han på talerstolen og advarte folket: Vi måtte aldri falle for fristelsen til å begrense demokratiet som følge av det som hadde skjedd. Tvert i mot. Nasjonens svar på forbrytelsen måtte bli at vi fortsatt måtte utvikle demokratiet og det åpne samfunn. Det måtte føre til MER demokrati, sa statsministeren. Og mediene var henrykte.
Siden har det vist seg at det var floskler som flagget over landet. Det er intet siden som har løftet demokratiet og gjort det mer levende.. Tvert imot, hat-bulletiner på sosiale medier florerer, og norske kjendissynsere forfekter kravet om ensretting og mental underkasting like sterkt og fordomsfullt i dag som under den verste perioden av den kalde krigen.
Korsfest, korsfest gjaller det unisont, og ekkoet ruller fra landsende til landsende. Det er denne verbale lavastrømmen som nå har rammet Kari Jaquesson - en foss av hat og arroganse. Denne dama må pinadø ikke tru hu er noe!
Man kan undre seg over aggressiviteten i slike kampanjer - en aggressivitet kombinert med en arrogant forakt for  annerledes tenkende.
Denne vinteren og våren er det Syria  og Ukraina som har stått i fokus hva angår slike velregisserte kampanjer. Aggresjon, kombinert med utestengning av dissentere  fra etablerte samfunnsarenaer er gjentatte virkemidler. Det synes ikke som  om noen har moralske anfektelser mot en kombinasjon av boikott og offentlig mobbing.  
Når NRKs  prestisje-arena for offentlige ordskifter, Dagsnytt 18, nærmer seg slike temaer ofres mer enn gjerne kravet til balanse, og debatter erstattes hyppig  med aktører som gjensidig  stryker hverandre medhårs.
Eller enda vanligere: ”Eksperter” med klippekort inviteres til hyggelige studio-samtaler der ensrettingens evangelium synes å være eneste kriterium for seansen. Journalistikk er det iallfall ikke. Og dissenteren er der han/hun tydeligvis tydeligvis skal være; stum og usynlig.
Opplysningstidens største filosof Voltaire uttalte en gang følgende udødelige ord:”Jeg er dypt uenig i hva du sier, men til min død vil jeg forsvare din rett til å si det”.
Som ung journalist trodde jeg at dette var selve grunnmuren i faget. Men det er lenge siden.