Tut og kjør, eller??

Så har vi sagt det igjen: God jul til slekt og venner. Og vi  legger gjerne til; - og godt nytt år! Øvelsen gjentas og gjentas, og er vel ment. Men denne vinteren er tonen blitt endret. Budskapet har fått en bismak.  Selvsagt unner vi slekt og venner gode dager når mørket er på det mørkeste, men i 2019 snek det seg inn en tvil blant mange: Stadig flere undres på hva menneskeheten holder på med. Det er tegn i tiden som  forteller oss at Moder Jord skranter. Hun er ikke lenger den trygge - den ferme vi kan lene oss mot og stole på bare vi skikker oss vel. 

Christian Larssen

For første gang har jeg fått julebrev der tonen langt fra er lys og munter. Brev som          forteller om frykt for framtida. Brev der ord som miljøødeleggelser og overforbruk av jordas ressurser nevnes like ofte som glede over nok en gang å oppleve en jul med god mat og barnejubel rundt juletreet. 

For første gang møter jeg også gamle kompiser som serverer det obligatoriske “godt nyttår” med forbehold. De tror ikke lenger på at morgendagen blir lys og vennlig. Det er for mye faenskap i horisonten til at jule- og nyttårshilsner blir troverdig.

 

Også arbeiderbevegelsen er kommet til en korsvei. For vel to hundre år siden skrev engelske industriarbeidere seg inn i historien ved å knuse moderne produksjonsutstyr i frykt for at maskinene skulle stjele jobbene fra dem. I dag er problemstillingen aktualisert igjen. Rett nok smadres ingen maskiner. Det er ikke effektivisering og rasjonalisering i seg selv som skaper dagens frykt. Nei, nå uroes nattesøvnen over en teknologi og et forbruk som truer livsgrunnlaget vårt. En uro som næres av vitenskapelige krav om å skrote store deler av vår mest innbringende industri - nærmest over natta - skal vi unngå dommedag.

Og nok en gang er det arbeiderklassen som ser trusselen i kvitøye. Det er arbeidsfolk som må bære den tyngste børa når gårsdagens teknologi skal vrakes til fordel for det “grønne skiftet”. 

 

Det koster ikke penge-plassererne stort å flytte sine milliarder fra tradisjonell oljebasert industri, til nye energikilder. Det vil alltid være profitt å hente. Verre er det for de som må bruke sin arbeidskraft som byttemiddel for et anstendig liv. De har ingen ressurser som kan kjøpe dem ut av miljøknipa. De er fanget av dagens teknologi. De har Nordsjø-olje på nevene, bor gjerne milevidt unna ladestasjoner til Teslaen, og kjører aldersstegne dieselbiler. Sykkelalternativet er en vits i grisgrendte strøk, og buss til jobben finnes ikke.

 

Resultatet er blitt som det måtte bli: Konfliktnivået øker. En voksende gruppe velger å avvise “dommedagsprofetiene”. “Det er naturlige svingninger” som rammer oss, får vi høre fra de som fornekter forskernes dystre framtidsvisjoner.

Striden kan bli ødeleggende for en splittet arbeiderbevegelse. LO er langt på vei delt mellom industriforbund med røtter i oljeindustrien og tunge funksjonærforbund. Arbeiderpartiet vet hverken hit eller dit. Tradisjonelt godt plassert på industriarbeidersiden, men prøver å balansere med et klassisk “både og”. 

 

Partier som plasserer seg på venstresiden domineres av de tunge funksjonærgruppene med base i de større byene og står følgelig på miljøvernernes side. Men heller ikke det er ukomplisert. Skal de få makt tvinges de til samarbeid med et Ap i strid med seg selv, og et Senterparti som gjerne lukker øynene for spådommer om en klode i ubalanse. 

Selv miljøvernbevegelsen er splittet, og urbane miljø-fantaster ofrer gjerne naturen for å “redde” verden. Klarest kommer dette til uttrykk i striden om naturødeleggende vindkraftmaskiner. Foreløpig i fjellheimen, men snart kommer det også monstermøller til havs. Livskraftige fiskebanker taper når spekulanter kler seg i grønt og skuer økende profitt subsidiert av folk flest. Det er i dette landskapet “vanlig folk” skal orientere seg. Hva er sant, hva er blank løgn? Hvordan er prognosene? Sannheten kjenner vi ikke. Den hører morgendagen til. Vår generasjon er tvunget til å bygge tilværelsen på hva som er sannsynlig. 

 

I et slikt perspektiv  stiller jeg meg undrende til de selvsikre som kategorisk mener å vite at tusenvis av vitenskapsfolk farer med løgn og fanteri. Slikt preik til fordel for en fortsatt “tut og kjør-politikk” er en risikosport. At store arbeidstakergrupper - i pur angst for å miste dagens trygge arbeidsplasser - velger å tro på slikt er forståelig. Men det øker ansvaret for en unnvikende politiske ledelse.

 

Så langt har arbeiderbevegelsen ikke funnet noen vei ut av uføret. Men det er den nødt til. Det er like nødvendig som at en må innse at kamp for miljøet og klassekamp er identiske begrep. Det er bare arbeiderbevegelsen som kan lede til en rettferdig fordeling av ressursene i en framtid der bremsene må settes på. For nettopp dette kan bli fasit når også vestlige kapitalistiske land møter en ny virkelighet som ikke kan snakkes bort. Eller for å si det med Thorbjørn Berntsen:

 

Jeg har for lengst mistet trua på det derre “økonomiske vekstsamfunnet”. Vi har drekki og eti nok! Kloden har ikke ressurser nok til at alle skal få det som oss! 

Slik kan det også sies.

Godt nytt år!

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering