Akademisk uredelighet

I 2014 kom Pål Steigan - som en av de ytterst få i norske medier - med en balansert beskrivelse av den østerriske dramatikeren Peter Handkes holdning til Balkan-krigen på 1990-tallet. Artikkelen kom i kjølvannet av at Handke - under masse spetakkel - ble tildelt den norske Ibsenprisen for sin litterære innsats gjennom femti år.

Det var et dristig stykke journalistikk. En skal generelt være forsiktig med å skrive motstrøms i det demokratiske Norge, og særlig når et samlet mediekorps i lengre tid hadde gått bananas som i dette tilfellet, og når kultur-guruer og vår politiske elite allerede hadde “vedtatt” at samme Handke både var “fascist” og aktiv støttespiller for det som fantes av terrorister i Serbia. 

Og verre enn alt: Den “obskure” dramatikeren hadde vært på godfot med tidligere statsminister i Jugoslavia, Slobodan Milosevic, og holdt tale i Milosevics begravelse. 

Han hadde kort sagt trampet over en “hellig” grense da han stilte spørsmål ved om den “kompakte majoritet” egentlig sto særlig trygt på sannhetens grunn.

Fremst i rekken av skittkasterne i 2014 fant vi professor Bernt Hagtvet, en mann som gjerne snakker med store bokstaver og som denne gang skråsikkert hadde bestemt seg for at det var Milosevic - nærmest personlig - som sto bak massemordet i Srebrenica.

Med utgangspunkt i denne professorale fasiten hadde Handke misbrukt ytringsfriheten når han i gravtalen innrømmet at han fortsatt søkte sannheten i tragedien på Balkan. 

Tenke seg til; mannen bekjente at han fortsatt jaktet på svar, selv om Hagtvet - og mange med ham - allerede hadde informert verdensamfunnet hvem som var kjeltringer og hvem som var helter i dramaet.    

Dermed hadde Handke -  ifølge professoren - avdekket sin rolle som “regimets nyttige idiot, en moralsk ufølsom person som tydeligvis finner en sardonisk glede i å slynge ut obskøniteter til en verdensopinion som trodde folkemord hørte fortiden til”.

Glemt var det at Handke allerede i 2006 skrev følgende om myrderiene: “Srebrenica er det verste bruddet mot menneskeheten i Europa etter krigen.” Samme året vant han også en rettssak mot den franske avisa Le Nouvel Observateur som hadde beskyldt ham for å ha støttet massakren.

Nåvel. Hagtvet og likesinnede kom ingen vei i 2014. Litterære tungvektere som Karl Ove Knausgård og Dan Fosse våget å ta opp kampen. Selv Pål Steigan unngikk flommen av skjellsord, som ble andre til del.

-------------------

Det ble stille. Lenge. I to år. Sommeren 2016 listet en liten nyhetsmelding seg inn - nærmest bakveien - til norske medier og vår demokratiske elite:  FNs Krigsforbryterdomstol i Haag slo fast at ”Slobodan Milosevic IKKE var medansvarlig for folkemord og etnisk rensing i krigen som fulgte oppløsningen av Jugoslavia.” Han deltok IKKE i det felles kriminelle tiltaket (“Joint Criminal Enterprise”) som general Karadzic og andre var skyldig i. Det sto svart på hvitt i dommens Artikkel 3460.

Man skulle tro det var en nyhetsbombe - vel egnet til store bokstaver og utropstegn - men dommen ble i stedet møtt med øredøvende taushet. Ikke en gang professor Hagtvet viste en smule ydmykhet. Det var som om den 2590 sider lange dommen ikke eksisterte.  

Og våre selvoppnevnte voktere av demokrati og ytringsfrihet la ikke to pinner i kors for å at folk flest skulle bli informert om at en mann som kollektivt var utropt som en av etterkrigstidens verste krigsforbrytere var frifunnet. Heller ikke Peter Handke fikk en unnskyldning for å være stemplet som “Milosevic-regiments nyttige idiot”.

--------------------

Denne gang skulle det gå tre år. Fram til høsten 2019.  Da tråkket Svenska Akademiet - ifølge norsk “ekspertise” - i salaten. De tildelte Peter Handke og den polske forfatteren Olga Toksrczuk Nobelprisen i litteratur, en tildeling som offisielt finner sted i Stockholm 10. desember. 

Ikke uventet var NRK raskt på pletten med nytt skandaleoppslag om koblingen mellom Handke og Milosevic, der saken i Krigsforbryterdomstolen dominerte. Det som imidlertid IKKE ble nevnt var at Milosevic faktisk var frikjent. Frifinnelsen ble ikke nevnt med en setning i nyhetsoppslaget. Intet ble gjort for å korrigere de mest rabiate beskyldningene mot Handke fra 2014.

Rett nok spilte professor Hagtvet en mer dempet annenfiolin i høst, men til gjengjeld ble  en seniorrådgiver for Helsingforskomiteeen, Aage Borchrevink, funnet som et brukbart alternativ i NRKs kampanjejournalistikk.

12. oktober slo han fast at “Svenska Akademiet manglet politisk gangsyn og empati for ofre for krigsbrotsverk” når de ga Peter Handke Nobelprisen i litteratur.

Jeg skal vokte meg for å dømme i strider om gangsyn og empati. Men respekten for Helsingforskomiteens moralske indignasjon ville vokse betydelig hvis jeg også kunne finne eksempler på at komiteens empati omfavnet ALLE ofre for krigers vanvidd, og ikke betinget av hvem som trykker på avtrekkeren. Eller for den saks skyld: Slipper bombene.  

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering