Med hjertet på venstre side

Folket har talt. For mange ble dommen brutal. For andre har vel jubelen knapt gitt seg enda. Slik er det alltid etter valg.
Det ble som vanlig en spennende valgnatt, selv om det egentlig er begrenset hva som avgjøres ved stemmeurnene annen hvert år. Det finnes andre krefter med avgjørende samfunnsmakt - og de står ikke på valg. De befinner seg tvert imot i kulissene og sprer regelmessig millioner av kroner over høyrepartiene, vel vitende om at gavmildheten blir kvittert ut i form av programerklæringer som tilgodeser de rikeste blant oss. Slik har det alltid vært.
Derfor er det ingen tilfeldighet at særlig Høyre og Frp raust vedtar milliarder i solide skattelettelser til folk som trenger det minst. En slags takk for hjelpa. 
Når finansministerens parti bruker valgkampen til å pumpe milliardærfinansiert partireklame ut over det norske folk skal ingen fortelle meg at det skyldes givernes sosiale samfunnsengasjement. Nei. Det er snakk om veloverveide investeringer med håp om profitt.
Nå gikk det ikke helt som planlagt denne gang. Tvert i mot avdekket årets kommunevalg et folkelig opprør - litt på kryss og tvers, men grunnplanken var tydelig: Vi ble konfrontert med en ny kraft som utfordrer gamle tanker.
Samfunnet er ikke lenger bare tredelt, med en venstreside, en høyreside og et sentrum. Tradisjonelle skillelinjer løser seg opp, og gamle strukturer settes på prøve. Nye utfordringer krever nye svar. Men i bunn ligger som alltid klassekampens betydning for samfunnsutviklingen, selv i tider der miljøtrusselen for alvor er kommet på den politiske dagsorden. 
-----------------------------------
Det overordnete spørsmålet nå blir hvordan arbeiderbevegelsen og venstrekreftene vil takle de nye utfordringene fram mot neste stortingsvalg.  Først da vil det virkelige slaget stå. Årets kommunevalg var generalprøven, og valgnatta etterlot et fragmentert politisk landskap. Morgendagen aner vi knapt konturene av. 
Det er aldri lett å ta seg fram i et veiløst kupert terreng, og nettopp slik fortoner det politiske landskapet seg i kjølvannet av høstens kommunevalg. Avgjørende er hvordan arbeiderbevegelsens partier har evne og vilje til å forhindre at høyrekreftene - ved milliardærenes hjelp - kommer tilbake ved neste korsvei.
Og her er det særlig viktig hvilke slutninger Arbeiderpartiet trekker etter valget. Alternativene er flere. En av dem er selvsagt å fortsette i gamle spor - nærmest  på autopilot. En slags famlende politisk vandring i blinde der håpet er at konjunkturene vil bedre seg en eller annen gang - av seg selv.
Mye tyder på at partiledelsen allerede før valget bestemte seg for dette alternativet. “Stø kurs” heter det, koste hva det koste vil. Hvis det skjer betyr det et definitivt farvel til klassisk sosialdemokrati, og et endelig farvel til Ap som folkeparti med støtte i arbeiderklassen.
For venstresiden vil det også bli et utfordring. Særlig for SV som kan tvinges til å ta stilling til hvor langt Arbeiderpartiet kan skli mot høyre og fortsatt være en aktuell regjeringspartner.
SV kom smertefritt gjennom årets  kommunevalg. Men det kan raskt endre seg hvis partiet sier ja til rollen som  juniorpartner i en ny “rød-grønn regjering der Ap tviholder på å være dyktigst i NATO-klassen og uavbrutt streber etter revansje i  EU-saken.
Eller sagt annerledes: Den dag kan komme da SV risikerer å matres av fraksjoner som strides om partiet i framtida skal satse på et samarbeid med Ap, eller prioritere et mer tydelig samarbeid med et selvbevisst Rødt. 
Men hvor står så NKP i dette landskapet? Så langt svakt og lite synlig, selv med en respektabel valgkamp bak seg i en liten håndfull fylker. For NKP dreier det seg primært om å reetablere tillit i en skeptisk arbeiderklasse. Dit er det en vei å gå.
------------
Slike tanker var det jeg tumlet med da jeg noen dager før kommunevalget var på vei til nærbutikken. På fortauet hadde tre representanter for det lokale Ap-laget etablert seg med stand, og delte ut røde roser til forbipasserende.  
Jeg ble fanget av scenariet: En god gammeldags valgkamp der fotfolket var en ressurs. Også jeg fikk blomstertilbudet av en hyggelig kvinnelig partiveteran, men takket pent nei.
Jeg skulle ikke stemme Arbeiderpartiet forklarte jeg. 
-Neivel, sa damen, litt skuffet. Jeg fikk nesten dårlig samvittighet, og la raskt til: - Det blir NKP i kommunevalget og SV til fylkesvalget for meg. 
De få ordene ble møtt med brede smil av de tre rundt Ap-bordet. Tomlene kom opp: -Da står du iallfall på venstresiden kom det, nærmest unisont.
Vi var skjønt enige. Vi hadde et fellesskap rundt bordet; en samlende hovedmotstander. Høyrepartiene. Det ble en rød rose på meg. Kanskje er det fortsatt håp, på tvers av bitre historiske skiller. Kanskje finnes det fortsatt et sosialdemokratisk grunnfjell med et bankende hjertet på venstre side som mener at partiet må handle deretter.

 

Christian Larssen

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering