Kanskje er det bare en begynnelse?

Et spøkelse som siden 1848 har vandret verden over, skremt mange og begeistret andre, har denne seinsommeren dukket opp igjen her til lands som et element i vår lokale kommunevalgkamp. Jeg tenker selvsagt på Karl Marx´ evig aktuelle utsagn som innleder Det kommunistiske manifest: “Det går et spøkelse gjennom Europa - kommunismens spøkelse”.
Det er primært Høyre og Fremskrittspartiet som har gravet i verbale slaggdynger på jakt etter fyord egnet til å skremme godtfolk denne sommeren. Og da dukket “spøkelset” opp som et brukbart alternativ til erstatning for redelige argumenter. Det var bare å finstille siktet - denne gang primært mot Rødt - trykke på avtrekkeren og vente på at Vår Herre - eller hvem det nå er høyrekreftene setter sin lit til - fikser resten.
Taktikken har lyktes tidligere. Antikommunismen som våpen har vist seg å være knusende effektiv i store deler av etterkrigstiden. Og hvorfor ikke en gang til?
Det var forresten ikke bare Erna Solberg og Siv Jensen som tenkte i slike baner. Selv garvede ex ml-ere forsøkte å mobilisere landsmøtet til Rødt for å unngå at partiet ble stemplet som kommunistisk. Et hvert slektskap med kommunismen måtte utryddes. Dermed basta!
Partitoppenes manøver er en forståelig reflekshandling. Et svar på hva mange tror, nemlig at slagget fra Einar Gerhardsens Kråkerøytale i 1948 fortsatt er egnet til å vettskremme store velgergrupper som vaker i sosialdemokratiets venstre ytterkant. Skremme dem så grundig at de rødmende folder hendene og slår ned blikket hvis de i et svakt øyeblikk skulle tumle med tanken om å stemme på et parti med ordet kommunisme nedfelt i prinsipprogrammet.
Nå tapte Bjørnar Moksness riktignok kampen på partiets landsmøte på forsommeren. Et lite flertall sørget for at ordet fortsatt står i programmet - nærmest som et symbolsk forsøk på å flagge slektskap til Karl Marx` tankeverden. Så uskyldig, men likevel så farlig. Trodde man.
Men så skjedde det uforutsigbare: Høyresidens dacapo-forestilling ble et rop i ørkenen. Et ynkelig pip. Velgere med venstresympatier lar seg av en eller annen grunn ikke lenger skremme til taushet om det ropes ulv aldri så mye - eller rettere sagt: Kommunisme!
Tendensen blir bekreftet i en meningsmåling som Norfakta har utført i sommer. Den forteller at 54 prosent av de spurte avviser at deres holdning til partiet Rødt lar seg influere av om ordet “kommunisme” er nedfelt i partiprogrammet eller ikke. Bare 29 prosent mener det har betydning. Kort sagt: Det store flertallet lar seg ikke skremme av “Spøkelset”.
-----------------
Det har ikke alltid vært slik. Jeg har selv vokst opp i slagskyggen av Gerhardsens Kråkerøytale. Som barn opplevde jeg en fireåring som sto og klamret seg til moras skjørtekant i krampegråt mens en stor hop oppvekstringer hojet og skreik “kommunistjævel” og “morder”. De hadde fått skolefri for å demonstrere til støtte for oppstanden i Ungarn i 1956.
Det  var selvsagt hverken ungen eller mora som var adressaten for aggresjonen, men i frustrasjon over at “kommunisten” ikke var hjemme, lot den frusterte gjengen raseriet gå ut de som tilfeldigvis åpnet døra.
Jeg kjente også i sin tid et søkende og følsomt menneske som jaktet etter nøkkelen til rettferdighet. Han fant nøkkelen i kommunismen. Han burde ikke gjort det. Påkjenningen ble for stor. 
Jeg kan nevne flere eksempler.  Bakgårds-mennesker som aldri gjorde noen fortred, men som trodde på en idè de mente ville føre menneskeheten framover. Og jeg kan nevne tillitsmannen og småbarnsfaren som fikk sparken på grunn av sine meninger og som opprettholdt livet med å går fra dør til dør og fallby varer for en billig penge. Skjult solidaritet holdt liv i familien.
En kan undres over om Einar Gerhardsen også hadde ryddet  plass for slike mennesker i tankene sine da han gikk opp på talerstolen i Folkvang forsamlingshus på Kråkerøy denne februar-dagen i 1948 og sa følgende:
“Det som kan true det norske folks frihet og demokrati er den fare som Det norske kommunistparti til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten, er å redusere kommunistpartiets innflytelse mest mulig.”
Jeg vet ikke hvordan han tenkte. Men jeg vet at han aldri gikk tilbake på noe som ble sagt den kvelden. Jeg vet også at - selv om han advarte mot hets -  var talen startskuddet for en massiv kampanje mot vanlige arbeidsfolk, fra partikontor, partisekretærer og et samlet korps av LO-topper. Overvåking og forfølging. Jeg opplevde det i eget nærmiljø - ikke fordi de var kommunister, men radikale sosialdemokrater og NATO-motstandere. Det var nok.
Med dette som bakteppe er det ikke merkelig at mange - fortsatt i dag - har trodd at det finnes nok krutt i kommunist-hetsen til at den kan brukes som rambukk i en kommunevalgkamp.
Nå viser det seg at store velgergrupper ikke lenger lar seg skremme. La oss håpe det bare er en begynnelse.

Christian Larssen