En vinterdag for nøyaktig femti år siden satt jeg i storsalen i Folkets Hus i Oslo med en ungdommelig og sterk følelse av at jeg deltok i en historisk prosess. Det var landsmøte i Arbeidernes Ungdomsfylking og opprør på gang. Nå skulle “pampevesenet” fjernes fra den minste lille krok på Youngstorget. Haakon Lies regime var slutt. Det var vår i lufta, og vi var på parti med framtida. Trodde vi. Og egentlig hadde vi grunn til å tro det. Venstrefløya i AUF hadde fått landsmøtet med seg i et krav om at Norge skulle trekke seg ut av NATO etter tyve års medlemsskap! Krigspolitikken skulle erstattes med fredsarbeid og kampen mot atomvåpen var felleseie. Nå sto partiet for tur! Begeistringen var øredøvende.  Framtida var vår. 

For partiledelsen var ungdomsopprøret selvsagt alvorlig. Det var tross alt bare åtte år siden kretsen rundt “Orientering” hadde brutt ut av rekkene og stiftet SF. Tegn som tydet på at ørnen blant landets politiske partier allerede var skadet.

Men snart skulle vi erfare at det er forskjell på å vinne ett slag og å vinne krigen. Vårt illusjon om at høyresosialdemokratiet hadde fått “dødsstøtet” varte i et par år. Da var apparatsjiktet rehabilitert: Nå dreide det seg om kampen om EEC som EU het den gang. Nye sammenstøt, nye spenninger, ny bitterhet.  Vi som trodde vi vant i 1969 ble knust av systemet.Trygve Bratteli og en tilnærmet samlet partiledelse tillot ingen opposisjon. Det hjalp ikke en gang at Einar Gerhardsen “mælte” at “har vi ingen EEC-motstander i rekkene må vi skaffe oss noen.” Han skjønte hvor det bar.

Og det gikk den veien. Vi tapte partiet, men vant folket.  Ny splittelse. Det hadde ikke hjulpet med krav om partidisiplin og påbud, men maktapparatet på Youngstorget var intakt. Men sårene som ble skapt grodde ikke. SV så dagens lys som følge av denne buklandingen. I ny begeistringsrus ble det stilt SV-lister over det ganske land ved det påfølgende stortingsvalget. Men hva så? Intet skjedde. Høyresosialdemokratenes evne til å klamre seg til makten ble nok en gang undervurdert. 

Og de færreste lot til å bekymre seg over prisen, over at nye velgergrupper snudde Youngstorget ryggen: Arbeiderpartiet ble permanent svekket. “Ørnen” var knapt flyvedyktig. Et parti vant til en velgeroppslutning på opp imot 50-tallet, ble plutselig familiær med 30-tallet.  Selv 20-tallet måtte man svelge - og det uten vilje til å analysere årsaken. Høyrekursen fortsatte ufortrødent.
---------------

Mens jeg skriver dette har sosialdemokratene et nytt skjebnesvangert landsmøte - femti år etter “mitt “ ungdomsopprør.  Frontene er de samme som jeg minnes dem: Ungdom og periferi mot en partiledelsen som domineres av høyresosialdemokrater. 

I skrivende stund jubles det over en delseier. Jonas Gahr Støre og “LO-pampene” tapte drakampen om mulig oljeutvinning i Lofoten, Senja og Vesterålen. Viktig delseier for miljøkreftene, selv om kravet om varig vern kokte bort i et sosialdemokratisk kompromiss. Der er tydelig for alle som vil forstå at det var et motstrebende parti som som følte seg tvunget til kursendring. 

Sannsynligvis var 40 0000 skoleelever i miljøstreik uka før en utfordring man ikke riktig visste å forholde seg til. Flertallet i landsmøtesalen ante at noe er på gang, noe skremmende som kan ende opp med at partiet for all verden profilerer seg som et reaksjonært “tut og kjør-parti”, i selskap med Frp og desslike. Sett i et slikt lys er det skremmende at parti- og LO-ledelse i utgangspunktet lyder som ekko av Erna Solberg og Siv Jensen.

Med dette som bakteppe følges Lofotenvedtaket av en besk bismak. Jeg skjønner godt at enkelte på taperlaget velger å trekke på skuldrene og mumler om symbolvedtak. Klok av erfaring vet de at kriger - også ideologiske - ikke avgjøres ved nederlag på en trefning eller to. “Partiet kan ombestemme seg”.
Men selv om de “tapte” Lofoten-vedtaket fjernet landsmøtet til gjengjeld enhver tvil om at den utenrikspolitiske serviliteten som næret ungdomsopprøret for femti år siden er like livskraftig i dag som den gang. Det kom tydelig til uttrykk i avstemningen om forbud mot atomvåpen. En resolusjon som et massivt flertall i FN har stilt seg bak. Det samme gjør åtte av ti nordmenn. Men ikke Donald Trump, ikke NATO - for all del ikke Jens Stoltenberg eller Jonas Gahr Støre - og ikke Arbeiderpartiet. Om noen var i tvil. Det er nesten en skjebnens ironi at meningsmålinger tatt opp rett før landsmøtet viser nye bunn-noteringer i opinionen. 
Men det preller av. Det samme skjer når tall viser at SV i dag er større enn Ap blant velgere under tretti år. Det er gråhårede menn uten visjoner - i alle aldre - som navigerer på Youngstorget - i dag som for 50 år siden. 

Denne tidligvåren kunne ungdommen innkassere en ny delseier. De har grunn til å glede seg. Spørsmålet er om de har lært av tidligere generasjoners seire og glemmer at Youngstorget er fullt av gråhårede høyrevridde menn med revansjelyst.