(21 - 2012) Midt oppe i støyen som i forrige uke fulgte lønnsskandalen i det statlige eiendomsselskapet Entra rant det meg i hu et minne fra en guffen ettermiddag for godt og vel 20 år siden.

JEG VAR PÅ vei til en liten studentleilighet i den gamle arbeiderbydelen Møllenberg i Trondheim. Formålet var å sette meg inn i det politiske fenomenet som stadig flere, både på høyre- og venstresida i norsk politikk var opptatt av: AUFs ekspansjon og denne ynglingen Trond Giskes usedvanlige evner som nettbygger med formål å rive ned gubbeveldet i Arbeiderpartiet, og bygge opp en politisk motkraft basert på EU- og NATO-motstand og sosialisme. Allerede den gang var unge Giske, sønn av en tidligere fremtredende lokal SF-er, blitt landskjent som et politisk vidunderbarn.
BESØKET ENDTE MED en reportasje om “Rottereiret”. Det var ikke min karakteristikk. Det var gruppa sjøl som tok ironien i bruk for å beskrive sitt omdømme i byens bedre vestkant.
SIDEN DEN GANG er Trond Giskes bakland i Trondheim blitt en myte og hans evne til å knytte forbindelser i ulike samfunnslag er fremhevet som unik. Det kan godt tenkes det er slik, men den uselviske politiske drivkraften til dem jeg møtte i leiligheten på Møllenberg er for lengst hvisket bort av historiens tåketeppe.
DET GIKK MED dem som det gikk med de som sto bak det første etterkrigsopprøret i AUF: 68-erne som tok mål av seg for å rive Haakon Lie og Nato-politikken ned av pidestallen. Også denne flokken var full av revolusjonær begeistret glød - en stund - til det hele dovnet bort i en notorisk politisk tilpasningsperiode dominert av karriere og personlig makt.
SOSIALDEMOKRATISKE REGJERINGER PÅ 80- og 90-tallet, og fram til nå har vært godt befolket av tidligere barrikadestormere fra 60- og 70-tallet.
DET SOM IMIDLERTID skulle skille den nye radikale gruppen fra det som skjedde en politisk generasjon tidligere var en systematisert evne til å nå mål, kombinert med personlig dyktighet. I det øyeblikk politiske visjoner forsvant, trådde personlig ærgjerrighet inn i stedet, og man gikk ufortrødent videre på maktens vei.
DET ER FORKLARINGEN på at medlemmer av den indre Giske-kretsen i årenes løp er dukket opp i en rekke sentrale posisjoner i parti og samfunnsliv. Det er nok å nevne Rita Ottervik som ble ordfører i Trondheim. En posisjon hun fikk etter et mellomspill som sentral sekretær i AUF. Tilfeldig er det selvsagt heller ikke at vi finner Tore Sandvik som fylkesordfører i Sør-Trøndelag dit han kom etter en periode som ungdomssekretær i LO. Glemmes skal heller ikke Kjell-Erik N. Kallset som fra studentpolitiker i Trondheim fikk en sentral posisjon som politisk medarbeider i Dagsavisen, for så å ha funnet sitt beite som nyhetssjef i Klassekampen.
OG ENDELIG RUNE Olsø da, mannen som har skapt de største overskriftene i det siste og som i en årrekke har vært en av Trondheims mest innflytelsesrike politikere gjennom posisjonen som gruppeleder for Ap i bystyret og partileder i Trondhjems Arbeiderparti.
BORTSETT FRA PERIODEVISE småskvalp fra borgerlig side over Giskes “nettverk, systematisk oppbygd fra ungdomsårene“, har denne maktgruppen kunnet utvikle seg stille i et politisk skyggeland.
“AVSLØRINGER” OM SJEFENS personlige pikanterier de siste årene har mer dreid seg om lefling med storkapital og kongehus enn hans nettverkbygging innen arbeiderbevegelsen.
SÅ BLE DET altså historien om boblen som sprakk likevel. Ikke på grunn av politikk, men ganske enkelt den banale varianten om ødeleggende grådighet som har en utrivelig evne til å tre inn i det øyeblikk politisk overbevisning og idealisme renner ut.
DET BLE RUNE Olsøs direktøransettelse til over fire millioner kroner i årlig lønn som skulle ødelegge for kameratgjengen i “Rottereiret“.
DET SMAKER HELLER ikke mye ære av dette havariet. Her avdekkes i stedet for all verden at det “radikale “ sosialdemokratiske nettverket rundt Giske domineres av politisk dobbeltmoral som vanskelig kan bortforklares.
IKKE FOR AT jeg tror at det har skjedd noen kokkelimonke for å få Olsø inn i toppjobben i Entra - slik som borgerlige opposisjonspolitikere nå forsøker å fremstille det som. Men ganske enkelt fordi gruppas medlemmer selvsagt ikke har vært uvitende om hvilken økonomisk ekkel virkelighet enkelte av dem plasker rundt i på samme tid som sjefen angivelig går til krig mot grådigheten blant topper i statlige bedrifter.
DET SMAKER DERFOR ikke godt når så vel fylkesordfører som ordfører og desslike i forsiktige ordelag - i etterkant av skandalen - forsøker å distansere seg fra det som har skjedd.
DET SMAKER HELLER ikke godt at vi har en fagstatsråd som åpenbart har unnlatt å hviske et alvorlig ord i øret til sin gode venn, og gjort han oppmerksom på at han var i ferd med å undergrave partiets troverdighet i kampen mot en vanvittig grådighet. For det har han virkelig lykkes med.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering