(14 - 2012) “Venstresidas dagsavis” kan man lese øverst på Klassekampens første side. Jeg undrer meg stadig over hvordan redaksjonen definerer “venstresida”. Rett skal være rett: KK har hatt en udiskutabel suksess de siste årene. Det har tidvis vært trivelig å lese en avis med nyanserte synspunkter på norsk utenrikspolitikk generelt og norsk EU-politikk spesielt. Det har også vært velsmakende at norsk innenrikspolitikk ikke utelukkende har vært gjenstand for mainstreamjournalistikk som vanlig er i norske aviser der tidligere partifarger fra partipressens tidsalder kjapt ekskluderer påstått uavhengighet når prinsipielle politiske spørsmål har funnet vei til spaltene.

Slik har det vært, men nå anes det tydelig at prisen for suksessen er i ferd med å bli betalt med politisk utvannethet og en stadig mer forunderlig grenseoppgang mellom hva som jeg ville ha trodd var primære og sekundære stoffområder.

For å si det enkelt: KK fosser i vei mot en politisk “normalisering”. Dag for dag tilpasses venstresidas dagsavis det tabloidiserte norske avisbildet. Alternative standpunkter mykes opp. Og det politiske tyngdepunktet beveger seg stødig mot “nøytralitet”, det vil si høyre. Der man tidligere befriende trampet i landskapet så ekkoet rullet, listes det nå på gummisåler.

Det som finnes av politiske grupperinger til venstre for SV er blitt tilnærmet ikkeeksisterende. Arbeiderpartiets høyrefløy, les stortingspolitikere, representerer derimot en tung støttegruppe som dyrkes heftig i spaltene.

Og ett eller annet sted i dette landskapet praktiseres en overeksponering av akademiske skribenter og intervjuobjekter. Knapt et tema kan løftes uten at det finnes en eller annen vitenskapelig ekspert et eller annet sted, med “faktasynspunkter” angivelig fri for politiske belastninger. I stadig sterkere grad lever avisa etter tesen om at vitenskap er roten til alt godt og er overordnet politisk tenkning.

At kunst og kultur slik det fremstår i spaltene virker fullstendig avpolitisert forsterker inntrykket av “normalisering”.

Denne våren kan man få mistanke om at glideflukten er ytterligere forsterket. Forunderlige reportasjer fra hete streikeuker, eksempelvis med sutring over at kommuneansattes lønnskamp tynte kommuneøkonomien, var direkte pinlig. Utenrikspolitisk har vi et Europa i ragnarokk. Alt tyder på at alt går verre fra den ene dagen til den neste. Vi ser et klassisk scenarium: Vanlig folk, arbeidere og andre lønnstakere tynes økonomisk. Slik har det alltid vært, og slik vil det bli under kapitalismen.

Europas venstreside, og med det mener jeg sosialister og kommunister, er på frammarsj. Selv i New Yorks gater er hammeren og sigden med når arbeids- og husløse marsjerer.

Karl Marx opplever en rennesanse i en rekke land. Kommunismen er ikke “stein dau” som Erik Solheim i sin tid prosederte. Men i “venstresidas dagsavis” er den søkk borte. Da den franske folkefronten - kommunistpartiets ektefødte barn - sikret seg betydelig framgang i vår, greide KK å kreditere et venstreorientert miniparti for seieren. Kommunistene var ikke nevnt.

Da valget i Hellas ble en formidabel seier for en samlet venstreside ble det greske kommunistpartiet heller ikke nevnt med et komma i valgreportasjene. Men på lederplass slapp partiet gjennom, som gjenstand for utskjelling. Det var ikke måte på.

Nåvel. Det kan være mange grunner til KKs allergiske forhold til marxismen og kommunismen.

Men det pirrer min nysgjerrighet at samme avis er romslig slepphendt når det gjelder å åpne spaltene for det ekstreme høyre her til lands. Det må de gjerne holde på med selv om det for meg ikke virker logisk at dette er en sentral målgruppe for en venstreorientert avis, hvis det er det KK fortsatt tar mål av seg for å være.

Enn skjønt: Når avisas politiske redaksjon drar til Sverige og rydder spalteplass over to sider for det svenske høyreekstremistiske partiet “Sverigedemokratene” får jeg pustebesvær.

Jeg tilhører selvsagt en generasjon som ikke synes det er spesielt morsomt å lese et intervju med en representant for et parti som har rekruttert nynazister i fleng, som forteller at de er “inspirert av Fremskrittspartiet”, og som drømmer om å bli tatt inn i den politiske varmen slik det politiske forbildet Frp har blitt.

Selvsagt forsøker avisa å svekke sitt eget politiske ansvar ved nok en gang å ty til en forsker. Men det blir vondt verre når vi får bekreftet at vi ha å gjøre med et parti så ekstremt at “de har vanskelig for å få seg venner selv blant andre høyrepopulistiske partiene”.

Men i Klassekampens politiske redaksjon er man lydhøre. Der oppfattes det tydeligvis som politisk betydningsfullt å formidle budskapet.

Kanskje i ytringsfrihetens navn? For slikt gjelder for ytre høyre. Ytre venstre får n6øye seg med skjellsord på lederplass. I “Venstresidas dagsavis”.