(12 - 2012) Den “venstrevridde” journalistflokken er nok en gang satt under lupen på noe som heter Nordiske Mediedager. Her får vi også svaret på hvor norske journalister befinner seg på den politiske skalaen. Det kan selvsagt være interessant å vite at syv prosent av journalistene bekjenner seg til partiet Rødt, og at 12 prosent prefererer SV. Dette kan overfladisk sett dokumentere at pressefolk per definisjon virkelig er noen raddiser, et bilde som blir ytterligere forsterket ved at over 30 prosent heller mot Arbeiderpartiet mens skarve to prosent skjeler til Frp.

I sum betyr dette at om lag halvparten av journaliststanden betrakter seg å stå på venstresiden, slik den er definert av Klassekampen og Aftenposten, og den andre halvparten er mer eller mindre borgerlige. I denne todelingen skal det ikke glemmes at en av fem også definerer seg som konservative.

Det er all grunn til å regne med at det vil gå nye runder om mediamenneskers venstretilbøyeligheter med utgangspunkt i oppslutningen om SV og Rødt. Det hører med til norsk samfunnsdebatt. Den delen som handler om å diskutere tøv er et fenomen som blir stadig mer omseggripende.

For hva forteller denne undersøkelsen? Egentlig ingen ting. Iallfall ikke annet enn at journalister sprer seg som folk flest over hele den politiske skalaen, og som gruppe er den med på å forsterke det generelle bildet av at det norske folk stort sett er politisk todelt. En variert sammensatt flokk av mer eller mindre venstreorienterte, og en gruppe fra sentrum med forgreininger et stykke mot ytre høyre.

Men hva så? Gir denne spredningen noen som helst dekning for FrPs stadige mas om den norske venstreorienterte pressen? Ikke fnugg.

I gruppen “journalister” er det bare en liten krets som steller med politikk: Håndplukkede redaktører, politiske journalister og kommentatorer. Det store flertall sysler med ganske andre ting, det være seg nyhetsreportasje, sport, kultur eller kriminaljournalistikk, og står politikken fjernt.

Det er den politiske elite som gir en avis eller et mediehus en politisk profil, og i dette selskapet er det ikke god tone å stå for nyanser av rødt.

Ser vi bort fra redaksjonen i Klassekampen er det generelt langt mellom profilerte motstrømsfolk. En liten håndfull i skrivende medier, og i etermedia skilte Erling Lægreid seg ut.

Og fremtiden ser dyster ut. Etter NRK-veteranen Fritz Nilsens bortgang for en lang rekke år side har Erling Borgen vært nesten alene om å stå fram som venstreorientert, og samtidig bevare sin journalistiske integritet.

Ofte slipper annerledes tenkende ikke til, eller rekrutter er rammet av en journalistepedemi som heter “tilpasningssyken“: Det gjelder å finne sin plass i flokken og avsverge et mulig politisk ungdommelig venstreavvik.

Men, tilbake til Klassekampen. Heller ikke der i gården er det lenger en selvfølge å møte folk som ser det som et journalistisk viktig å representere motstrømskreftene, eller søke etter alternative problemstillinger.

Stadig oftere velger avisa å dilte bevisstløs etter den store flokken. Jeg vet ikke om det er motet som svikter, eller om høyreglidningen er kommet så langt at det eksempelvis faller naturlig i miljøet å henge seg på denne Høyre-Sanners monomane krigføring mot alt som måtte skje på Cuba.

NRK er på sin side inne i en åpenbar kampanjeperiode, og har eksempelvis forelsket seg i påstanden om at “Hviterussland er Europas siste diktatur“. Omhyggelig blir budskapet formidlet. Men kilden til utsagnet får ligge diskret i det politiske tåkelandskapet. Kanskje er det bra: En sleivet konservativ tysk politiker som nok syntes han gjorde det skarpt i en debatt med slik åndfull tale, holder vitterlig ikke hvis journalistiske etiske kriterier skal tas alvorlig.

I det hele tatt er det en massiv enighet om å marsjere langs den slagne landevei i sluttet flokk som preger det politiske pressekorpset. Og retningen er det aldri tvil om. Innhyllet i begrepene frihet og demokrati kjøres ensrettingens journalistikk ut i det parodiske.

Til tider undres jeg over hvorfor det knapt hever seg en røst som påpeker at ensrettingen ikke bare er kjedelig, men også en fare for demokratiet.

Man kan videre spekulere over hva som ville skjedd hvis det skulle dukke opp et nytt fjes i kommentariatet som tillot seg å mene at det kanskje ikke var verst at Fidel Castro greide å utrydde fattigdommen og analfabetismen på Cuba, og at Venezuela under Hugo Cháves har vært den reneste velsignelsen, så vel for egne fattige som for undertykte i hele Sør-Amerika.

Men man kan spare seg spekulasjonene. Slik er ikke virkeligheten. Det finnes knapt noen John Pilger i norske redaksjoner, og heller ingen vilje til å slippe noen fram.

Enkildejournalistikken er løftet opp til en dyd, iallfall når det gjelder utenrikspolitiske spørsmål, og tilnærmet uten unntak hvis det dreier seg om saker der tidligere såkalte østblokkland er involvert. Uprofesjonelt, men også uredelig.

Journalistikk på denne sektoren er unntatt de journalistiske lovene om kildekritikk som ellers er gjeldende. Og verre: Ingen våger å ta et oppgjør med fenomenet. Derfor er det mulig å adoptere politiske utspill, eller kolportere ren propaganda og servere dem som uangripelige sannheter.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering