(11 - 2012) Forleden dukket utenriksministeren rutinemessig opp på fjernsynsskjermen. Det var 1. mai og Jonas Gahr Støre var nok en gang bekymret for skrantende demokratiske vilkår i deler av Europa. Særlig i østeuropeiske land må vite, og spesielt der man ikke totalt har utryddet alle spor fra Sovjet-perioden. For tiden er det fortrinnsvis Hvite-Russland og Ukraina som er gjenstand for denne NATO og EU-omsorgen. Slik også denne maidagen. Med kledelige bekymringsrynker gjorde han det klart at han likte ille at det fortsatt finnes regimer som velger å gå i utakt med det øvrige liberalistiske Europa som utenriksministeren føler seg mer vel i samkvem med.

Han talte som vanlig velformulert og friskt ungdommelig, og plutselig befant jeg meg mentalt vel tyve år tilbake i tid. I et lite hotell på Finnmarkskysten der en veltalende og sosialt selvsikker rimelig ung mann - håndplukket spesialrådgiver for Gro Harlem Brundtland - underholdt et knippe journalister som fulgte “dronningen” slik vanlig var når statsministeren i ny og ne besøkte almuen.

Det var en litt annen variant av dagens lett grånende Jonas Gahr Støre som dukket opp i minnet. Men holdningene var like: Kapitalisme og demokrati er ett.

Den gang framført av en kommende politisk stjerne fortsatt preget av begeistring over at statsminister Gro kunne knytte til seg en rådgiver av urban-konservativ legning. Han var ikke en gang medlem av Arbeiderpartiet, og gikk heller ikke rundt med planer om å bli det i nær framtid, fikk vi vite.

Det siste viste seg å holde stikk. Det gikk år før Støre fant det hensiktsmessig å bli medlem. Det var på et tidspunkt da mektige kretser i partiet så Støre for seg joggende i Jens Stoltenbergs fotspor helt fram til statsministerstolen.
Dermed var også veien brulagt med gylden brustein fram til en plass såvel i regjering som på Stortinget. Og på denne veien befinner Støre seg trygt i dag, uavhengig av lett uryddig omgang med skipsredervenner med statlig kapitalbehov.
e fulgt med Gro noen år syntes kanskje ikke fornuftsekteskapet som ble omtalt på Finnmarks-kysten var så ulogisk. Her var det mer tale om politisk konsekvens, og fra statsministerens ståsted var det ikke dumt å knytte til seg en ung mann fra borgerskapet som selv Høyre hadde siklet etter.

Men tilbake til dagens utgave av Støre: Jeg kjenner lite til de interne forholdene i de to “lugubre” østeuropeiske nasjonene som åpenbart plager hans nattesøvn. Men derimot kjenner jeg mer til en del andre nasjoner som også burde ha utenriksministerens bevåkenhet hvis hans bekymring for ytringsfrihet og folkestyre skal stå til troende. Særlig bør en utenriksminister føle ansvar for at allierte “demokratier” i det minste lever opp til alle grunnleggende sider av Menneskerettighetserklæringen og ikke minst dens krav om retten til arbeid og retten helsestønad og sosiale ytelser som man kan leve anstendig av.

Dette er demokratiske rettigheter som fattigfolk verden over systematisk blir fraranet, i Europa, i USA og andre land som har det til felles at de alle er “demokratier” som vår utenriksminister trekker fram som politiske fyrtårn.
Det er på dette punktet Støre av i dag og for et tyvetalls år siden er den samme, uavhengig av partimedlemskap.

Når han imidlertid lar seg intervjue en maidag i 2012 er det ikke bare de klassiske vestlige kravene som parlamentarisme og flerpartistrukturer som skal på plass før neven rekkes fram og flagg heises utenfor EU og NATO-hovedkvarterene.
Nei, bevares. Appetitten er økt. Nå skal nasjoner som aspirerer til å bli “ekte demokratier” i tillegg dele våre vestlige verdier, det være seg økonomisk eller kulturelt.

Følgelig er det per definisjon bestemt av vår sosialdemokratiske utenriksminister at sosialismen er og blir udemokratisk. Det samme gjelder vel fjerne samfunnsstrukturer av historisk opprinnelse der verken partier eller børser har funnet sin naturlige plass. Det er vestlig liberalistisk tankegods som er forutsetningen for ekte demokrati. Basta.

Unntak er selvsagt en og annen eneveldig milliardærkonge. Vel og merke hvis han har utviklet sin egen variant av rovdyrkapitalismen, og fungerer som NATOs og EUs forlengede arm i internasjonale fora.

Nå er ikke dette noen oppsiktsvekkende avsløring. Men det er imidlertid et tankekors at en nasjon hylles for sitt demokrati så lenge en fattig faen gies adgang til å rope sin motløse protest i det offentlige rom for deretter å putte en stemmeseddel i en urne. Om han så kryper under et bruspenn og fryser i hjel er det en del av frihetens pris.

Det spiller heller ingen rolle om arbeidsledigheten eksploderer og rundt halvparten av landets ungdom slenger rundt i gatene uten jobb og uten håp for framtida.
Ikke en gang økonomisk ran av fattigfolk eller kriminell politisk vanskjøtsel med den følge at folk ikke har noe å leve av, rokker ved demokratiet.
Det skrives bare ut nye regninger som fordeles blant dem som knapt har betalingsevne igjen.
Og går det over styr for noen, og det flyter blod i gatene, kan vi lese i avisene, eller se på fjernsynet, at pøbelen har herjet.

Men Støres demokrati overlever nok - inntil videre.