(10 - 2012) I vår har den rullet på fjernsynsskjermen: Den eventyrlige historien om Jens Christian Hauge, den lynende intelligente akademikeren som bygde opp en livslang karriere som maktmenneske etter å ha vært Hjemmefrontens anonyme sjef under andre verdenskrig.

Mannen som aldri lærte seg skillet mellom krig og fred, som fortsatte sitt hemmelig spill i en mannsalder etter at kanontordenen hadde stilnet på alle fronter.

En tilbaketrukket broiler som ble toppolitiker for Arbeiderpartiet ved en tilfeldighet:
Han satt allerede i et av sine bøttekottmøter med Einar Gerhardsen og diskuterte sin sosialdemokratiske framtid da Høyrefolk tumlet med ideen om å få krigeren som leder for sitt parti.

Mytene som er spunnet om Hauge i etterkrigstiden er utallige, både med utgangspunkt i politikeren og næringslivsmannen. De fleste har lagt vekt på å blankpolere overflaten til et av vår tids mest utpregede maktmennesker som gjorde det til profesjon å trekke i tråder og fatte avgjørelser bak lukkede dører.

Han var Håkon Lies gode venn og meningsfelle med forakt for demokratiske spilleregler og med et dypfølt hat mot det meste som sto til venstre for Arbeiderpartiets maktelite. Og det var mye. I den forstand var han også en politisk tvilling av Håkon Lie.

Det var derfor ikke tilfeldig at det ble disse to som uten demokratiske omveier sørget for at Israel fikk norsk tungtvann til utvikling av atomkraft, som også var nødvendig for produksjon av atomvåpen. Det var nok med en telefonsamtale eller to.
En “gave” som ikke en gang USA våget å forære sin tradisjonelt gode allierte i Midt-Østen. Men Lie og Hauge våget. I all hemmelighet. Uten at Stortinget - eller allmennheten generelt - verken visste eller fikk vite - et kvidder.

Rett nok kunne ikke “bøttekottgjengen” føle seg helt overbevist om at den hadde alt på det tørre i tungtvannsaken. Amerikanske spionfly hadde allerede fotografert svære reaktoranlegg i ørkenen som indikerte at Israel hadde skumle våpentekniske planer. Derfor sendte de, etter amerikansk påtrykk, Jens Chr. Hauge - av alle - for å sjekke hva Israel egentlig drev på med, blant annet skulle han inspisere Dimonareaktoren. Resultatet ble en beroligende rapport. Siden viste det seg at samme Hauge aldri fant behov for å besøke anlegget. Rapporten var et falsum.

Slik kan man holde på: Hauges fotefar dukket opp over alt der noe skjedde av betydning, i norsk næringsliv og i norsk sikkerhetspolitikk. Mannen som var med i den amerikanske etterretningsorganisasjonen OSS, CIAs forløper, som hjemmefrontsjef, utviste en betydelig politisk aktivitet over et bredt felt.

På den hjemlige arena finner vi fotavtrykkene hans tydelig da vår hemmelige “hær” “Stay Behind” ble etablert. Det var videre under Hauge som forsvarsminister at Handelsflåtens velferdstjeneste ble utviklet til å bli en spionasjeorganisasjon med lytterposter i hver havn.

Slik kunne en politiker bare holde på hvis han hadde tilegnet seg et helt spesielt forhold til begrepet “sannheten”. Og det hadde Hauge. Han brukte usannheter bevisst som politisk virkemiddel. Han løy om overvåkingen av kommunister. Blant annet sto han på Stortingets talerstol som justisminister og førte de folkevalgte bak lyset om romavlytting av NKPs landsmøte.

Formelt er det å lyve for Stortinget noe av det alvorligste en statsråd kan gjøre. Det lukter riksrett av slikt. Men Hauge kjørte etter egne regler, også i møte med Lund-kommisjonen på 90-tallet. Han i likhet med kompisen Håkon Lie.

Alt dette har vært kjent i en årrekke. Slik sett er det ikke sensasjonelle nyheter som denne våren er rullet opp på fjernsynsskjermen i et forsøk på å brette ut Jens Christian Hauges liv og levnet.

Det er dette trekket ved det borgerlige demokratiet som pirrer min politiske nysgjerrighet: Midt i strømmen av festtaler viet til demokratiet og demokratiets ulastelige forkjempere, leves det skjulte maktlivet: Mennesker som mener seg hevet over lover og regelverk omgås hverandre og beskytter hverandre. Det er folk som gjerne lager sine egne regler, og som definerer lover og paragrafer så de passer sitt behov til enhver tid.

Det er på et vis interessant, men mest skremmende. Det er interessant når herrene Lie og Hauge sprer tungtvann til livsfarlige politiske venner, men det er skremmende at slike mennesker nærmest drukner i ære, laurbær og medaljer uten at det stilles kritiske spørsmål ved deler av deres skyggeliv.

Det er imidlertid godt det fortsatt finnes journalister så rakrygget at elendigheten avdekkes og kolleger med såpass mot at folk flest gis anledning til å titte bak kulissene for å se hvordan livet leves i miljøer som har tatt monopol på sannheten og som føler seg hevet over folk flest.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering