Journalist-frimurerne

(5 - 2012) “Kommentariatet” er en forunderlig organisme. En mangearmet blekksprut i samfunnsdebatten, med makt til å anklage, dømme eller frikjenne. Alt etter hvor sympatier og antipatier måtte ligge. Gruppen er selvrekrutterende. Slik sikrer den seg mot infiltrasjon av annerledes tenkende. Basert på et frimurerisk vennskap gruppemedlemmene imellom, styrer de norsk politiske debatt med sikker hånd. Uten overraskelser, uten ubehagelig innblanding står “Kommmentariatet” støtt på egne høyrevendte bein.

Norge er lite i “Kommentariatets” verden. Selv det berømmelige Sinsenskrysset er utenfor rekkevidde. Kunnskapsaksen tar snarveien mellom NRK, Aftenposten, TV2, VG, Dagbladet og gamle Arbeiderbladet, nåværende Dagsavisen.

Det er her det skjer det som skjer i kongeriket. Og hvis det mot formodning IKKE skjer noe, så sørger “Kommentariatet” for at det skjer likevel. Om ikke med andre virkemidler, så iallfall ved at man diskuterer imaginære problemstillinger seg imellom, for deretter å innhente utfyllende kommentarer fra egne kolleger på nabokontoret.

Slik kan det svinge og gå i det uendelige. En slags perpetum mobile som selv politikerne må henge seg på for ikke å falle i unåde.

Som vanlige konsumenter av nyheter og samfunnsdebatt møter vi “Kommentariatet” særlig som aktører i radio- og fjernsynsstudio. Under “ledelse” av Aftenpostens politiske redaktør, Harald Stanghelle, ekspert på det meste, fylker de seg: VGs politiske redaktør, VGs debattredaktør, Dagsavisens redaktør, samt noen få lærlinger som nådigst får sveipe innom fra til annen. En håndfull mennesker som sammen med fjernsynets egne allvitere, i realiteten har hånd om all offentlig eterdebatt her i landet, i tillegg til at de selvsagt kontrollerer de største avisene.

Nå er det ikke nytt at journalister har vært ledende i samfunnsdebatten. Fra den tidlige avismorgen - på 1800-tallet - fostret pressen ypperlige politiske tenkere og debattanter. Det var den gang man like gjerne laget seg sin egen avis hvis man hadde noe på hjertet og andre avisers spalter ikke var romslige nok. Partipressen fortsatte denne tradisjonen. Men forskjellen fra den gang og nå er grunnleggende og illustrerer det betenkelige i utviklingen:

Mens tidligere meningsbærende journalister ALLTID hadde et åpent budskap, det være seg Å. O. Vinjes målstrid, til partijournalistens funksjon som partiets budbærer, prøver dagens kommentariat å fortelle oss at de ikke går noens ærend. Tvert imot. De ser seg selv som objektivitetens våpendragere. Det de sier skal være en fasit.

Dette er et falsum. “Kommentariatet” har utviklet seg til en fare for pressefriheten med sin innadvendte rekruttering, ved sin påståtte objektivitet. Dette er en gren av journalistikken som seiler under falsk flagg. Fra å hevde å være analyserende er de blitt politiske og samfunnsbevarende aktører - mer aktiv enn de fleste.

Til tider opptrer de mer avslørende enn en kunne tro det var mulig. Når NRKs økonomimedarbeider eksempelvis slår til med debattinnspill i studio a la - jeg alene vite - er det like gnistrende fjernt fra en analyse som et fotballbrøl fra Store Stå. En må nesten være et garvet medlem av “Kommentariatet” for å svelge unna slikt uten å føle ubehag.

Når denne “Gutteklubben Grei” videre raust deler ut karakterer og karakteristikker avslører de - om ikke annet - en tro på egne gudbenådede evner til å løse de vanskeligste politiske floker.

Det får så være at de i egne øyne representerer den rendyrkede politiske fornuft. Men farligere er det at de har makt og myndighet på mange plan, ikke minst når det gjelder rekrutteringen til denne journalistiske varianten av frimurerordenen.

I denne prosessen praktiseres krav som aldri formuleres, men som åpenbart gjelder: Nye kandidater skal fortrinnsvis komme fra Aftenposten, VG, Dagbladet og Dagsavisen, pluss NRK og TV2.

Politiske nyanser og spennvidde i holdninger, som man skulle tro burde være et journalistisk pre eksisterer ikke. Her finnes knapt noen med hjerte på venstre side. Sosialisme er et fyrop. Nei til EU-standpunkt er tydeligvis et eksklusjonsgrunnlag. Det samme sneversyn rammer vettuge pressefolk med reflekterte meninger om primærnæringer og livet utenfor Karl Johans gate, og som ikke er varig skadd av for mange og lange opphold i Stortingskafeen, eller i Presselosjens samlingsstunder. Dette er en gruppe tilnærmet ikke-eksisterende kolleger. Iallfall har jeg til gode å finne journalister fra medier på siden av det urbant høyreorienterte Oslo-miljøet som fast møblement i “Kommentariatets” tenkeloft.

Selvsagt kan man undres om årsaken, men kanskje kan det skyldes påvirkning av det samme virus som rammet Flettfrid Andresen etter et langt liv på Øvre Singsaker: “Jeg er upolitisk, derfor stemmer jeg Høyre”.