Hysj-hysj for pokker

(3 - 2012)Hysj-hysj-politiet ble det kalt i sin tid. Utsagn gjerne illustrert med mystisk utsende dukknakkede menn iført mørke solbriller og kapper med opprettede kraver. Det var ikke måte på hemmelighetskremmerier. Dette var på et tidspunkt vi angivelig aldri drev med spionasje, aldri overvåking, aldri noe som helst. Det var da alle samfunnsstøtter løy glatt - ikke minst fra Stortingets talerstol - og ingen trodde på dem.
Men så sveipet en aldri så liten politikkens fønvind inn over kongeriket, og med den kom Janne Kristiansen, håndplukket av daværende justisminister Knut Storberget. Viktigste kvalifikasjoner var hennes utviste lojalitet overfor systemet og i tillegg jusskollega av statsråden.

Det skulle imidlertid kjapt vise seg at slike kvalifikasjoner ikke holdt i en tid da hysj-politi - PST- var i ferd med å nyorientere seg i verden. Det var plutselig ikke “in” lenger å gå i gamle spor. Den nye tid krevde åpenhet. Media brysket seg og tok på seg rollen som døråpner.
Men vår nye PST-leder strittet merkelig nok imot, klamret seg til fortiden, og holdt kjeft så lenge at det begynte å murre i det aldri hvilende kommentariatet. Man begynte dessuten å pirke bort i andre sider av hennes måte å takle faglige utfordringer på.
Slik slarket det av gårde til 22. juli i fjor da terrorkatastrofen rammet landet og PST- sjefen sin vane tro, fortsatt var fraværende. Men verre enn det; en hvit kristen sosialisthater og terrorist med norsk som morsmål smadret for en stakket stund hele PSTs og Kristiansens fiendebilde. Mens PST under hennes ledelse fotfulgte det som fantes av mistenkelige mørkhudete med en spesiell religiøs bakgrunn - slik de i sin tid forfulgte kommunister - kunne den pyntelig utseende høyreekstremisten planlegge sitt unike svineri i årevis. Jeg hadde nær sagt; i ro og mak. Iallfall uten å bli forstyrret av politi eller desslike.
Nåvel. Dyktig må han uansett ha vært. Ifølge samme Kristiansen kunne knapt STASI ha avverget vanviddet. Hva nå dette vrøvlete utsagnet betydde ut over å bekrefte at dama hadde problemer med å skjønne rekkevidden av sine uttalelser.
Men kanskje skulle det vise at dette tøvet indikerte en ny vri: Hun ønsket å “myke” opp imagen. Hun hadde innsett at gamle politiguruers trang til å gjemme seg bak steinansikter faktisk ikke var gangbart lenger. Hvem vet?
Iallfall hevdet hun frimodig at hun gledet seg - hadde forberedt seg grundig - til den fatale høringsrunden her om dagen. Det ble det siste hun gledet seg til - inntil videre. I løpet av sekunder opplevde hun tilværelsen som et formidabelt verbalt takras.
Det glapp for dama.

Det skal ikke glippe for en PST-sjef. Iallfall skal hun ikke leke med offentlige hemmeligheter i all offentlighet. Og før hun visste ordet av det var hun uten jobb, og verre enn det: “Satt under etterforskning”, som det heter.
Du verden for en urettferdighet: Først notorisk og vedvarende kjeft fra kommentariatet for å holde kjeft i tide og utide. Dernest får hun politiet på nakken - og politikerne - med trusler om fengselsstraff - fordi hun i all beskjedenhet har kokettert en smule med at hun har militære kolleger i Pakistan som tukler med ditt og datt i nattemørket.
Riktignok kom ikke reaksjonen øredøvende raskt fra politisk hold. Men smått om senn ség det inn i politikerhoder: Dette var skandale. Det var farlig så vel for rikets sikkerhet som for de nevnte agenter. Et samlet kommentariat - de som ellers mener seg å vite det meste, og som angivelig lever av å være de mest våkne av de våkne - oppdaget heller intet. Tvert imot - hun gjorde jobben rimelig bra - nikket kommentariat, inntil de ble visket i øret: Dette er en skandale! Skandale? Ja visst! Skandale ble det! Og man samlet seg i flokk i NRK-studio for hoderystende å kommentere en skandale som først gikk opp for dem i all sin gru da en kollega - den eneste - lurte på om det var greit det dama sa.

Og alle de kloke hoder som i år hadde etterlyst mer åpenhet var rystet. På nasjonens, våre alliertes og vår egen sikkerhets vegne.
Tenke seg til at politisjefen kunne finne på å være SÅ åpen. Hun sa noe - som vi rett nok ikke umiddelbart oppfattet alvoret av - men som åpenbart satte nasjonens sikkerhet i fare. Det kom et unisont fy fra kommentatorbenken. Det var tydelig de skulle ta igjen det tapte i håp om at det kunne trekkes et glemselens slør over at de hadde sovet i timen!
Slik vedvarte sirkuset noen hektiske timer, helt til noen forskere kom på banen. Uspennende avbalansert kunne de fortelle at visst var det alvorlig det som hadde skjedd, men det representerte neppe noen fare, verken for den ene eller andre. Det er ikke akkurat ukjent at vår lille “fredelige” nasjon holder oss med et korps agenter utenfor landets grenser. Det har vi vitterlig holdt på med i årtier. Og når pakistanske myndigheter avslappet trekker på skuldrene. Hva blir igjen av støyen da?
Jo. For all del: Politietterforskningen. Janne Kristiansen falt for eget grep. Det er er helt i hennes ånd at hun nå har sine egne kolleger på nakken. Før tunga gikk sine egne veier ville hun vært den fremste til å slå ned på den stakkaren som slang med underleppa om et uheldig tema. Fortrinnsvis en muslim eller en med sympatier på tvers av det vedtatte i PST. Slik er det bare.