Oss renvaskere imellom

(26 - 2011) Kan det virkelig være sant, er det mulig at 2011 skriver seg inn i historien som det året da mediefolk i dette landet avdekket en smule vilje til å diskutere egen fortreffelighet eller mangel på sådan. Så langt synes signalene å være positive og æren for det skal NRK ha med sin programserie “Overeksponert” som nylig er avsluttet. Selvsagt skjer ikke slike oppmykningsøvelser uten beinspark og aggressivt forsvarsspill fra dem som føler seg angrepet. For er det noe som angripere av profesjon ikke tåler så er det å bli angrepet selv. 

I saken om tidligere LO-leder Gerd Liv Valle gjelder det særlig VG som bokstavelig talt gikk fullstendig bananas da personangrepene flammet over fjernsynsskjermer og i riksavisenes spalter for seks år siden.

Og denne førjulsvinteren, da hun fikk ytre seg rimelig uimotsagt i NRK-serien glapp det for VG igjen. Vi ante fråden rundt kjeften på enkelte av avisas medarbeidere da man satte inn motstøtet med å hevde at NRK-serien var å betrakte som en “journalistisk fallitt”.

Dette tøvete utsagnet ble forsøkt underbygget ved å vise til at programmet var blitt møtt med sterk kritikk. Javel, av hvem? Av VG selvsagt, og noen journalister i andre aviser som også deltok i raidet for seks år siden. Men slett ikke av Kringkastingsrådet som stort sett brukte godord i sin omtale av programmet, eller av folk flest. Det var pyntelig stille der VG mener å ha oppdaget “sterk kritikk”. Følgelig var VG-argumentasjonen hul, og vel så det. Det var eget omdømme man forsøkte å verne om ved å lage en opinion der ingen var.

Nåvel. VG må gjerne forsøke å skape en verden i sitt bilde, men det må ufravikelig stilles de samme krav til dette avishuset om sann tale og redelig framferd som man generelt stiller i samfunnsdebatten, og her har VG en drøy vei å gå.

Etter Valla-saken er det kommet fram at avisa ikke bare innimellom - som krydder i hverdagen - valgte en romslig omgang med sannheten i sine notoriske angrep på den tidligere LO-lederen.- Tvert imot tok man bevisst i bruk sjofle og usanne virkemidler for å ramme der det smertet som verst.

Vel, så langt VG. Spør du meg var både avisens førerskap i heksejakten for seks år siden, og det angstbiterske forsvar for egen adferd i november i år, både naturlig, logisk og forventet. Jeg hadde nær sagt: Det er som det skal være når blodtåka har svevet rundt i redaksjonslokalene en smule tid. Jeg vet det. Jeg har sett fråden, og selv frådet fra tid til annen gjennom mine over førti år i norsk presse.

Valla-saken var kanskje en smule spesiell, både hva angikk omfang, språkbruk og redaksjonell mordlyst når vi vet at norsk presse brakte 12000 oppslag om saken i løpet av få måneder. Her var det snakk om en solid dose personforfølgelse.

Jeg gjorde selv - da galskapen herjet som verst - forsøk på å få kolleger til å dyrke fram en smule journalistisk anstendighet. Det var en farlig øvelse. Selv et tidligere sentralt medlem av Pressens Faglige Utvalg fant slike forsøk langt over grensen for det anstendige. Valla var per definisjon et maktmenneske, og som maktmenneske hadde hun å finne seg i det meste.

Jeg kom til å tenke på dette intermezzoet da det samme utvalget nylig gikk avisene etter i sømmene for deres adferd i Utøya-saken. Noen modige mennesker hadde valgt å stevne seks medier til PFU for reportasjer de mente gikk over støvleskaftene. To aviser fikk seg ei skrape - de hadde begge funnet ut at det var behov for å friske opp førstesideoppslaget med et bilde av en bombedrept person utenfor regjeringskvartalet dagen etter katastrofen.

Dagbladet ble tilgitt etter å ha hatt 36 førstesidebilder av drapsmannen på de 54 dagen som fulgte massakren. Avisen var klaget inn for ikke å ha tatt hensyn til de pårørende. PFU likte den redaksjonelle prioriteringen dårlig, men avviste at avisa hadde brutt med god presseskikk ved en slik overeksponering av en drapsmann. De øvrige gikk skadefri.

Nå skal en være forsiktig med å kritisere PFU for fellinger eller fravær av fellinger. Utvalget fungerer innenfor de rammer som er satt. Det man derimot bør reise debatt om er hvor lenge norske medier skal få lov til å leve temmelig beskyttet innenfor rammen av en slags form for tjomslig kameratslig selvjustis.

Dette er gutteklubben Grei. Nære kolleger og ofte venner samler seg rundt bordet, for - i all gemyttlighet - å avgjøre om “noen av oss” har vært slemme siden sist. Deretter samles man vel tilfreds rundt middagsbordet.

Det er nesten ikke til å tro at et slikt system med bukken og havresekken kan leve i år etter år. Det skurrer ikke en gang blant forvalterne av det frie ord når lederen i PFU - og sjefredaktør i Aftenposten - dømmer mellom rett og galt, selv når VG sitter på anklagebenken. Det er visst ingen som bekymrer seg over at hun og redaktørkollegaen i VG får sine lønningsposer fra samme medieimperium.

Jeg har møtt kollegier som har valgt å forsvare slike forunderligheter med at dette vanskelig lar seg unngå i et lite land som vårt.

Nettopp - det er poenget - legg dette tullet ned. Erstatt det med et ryddig utvalg med en ganske annen sammensetning.

Men startet ikke jeg med forhåpninger om en oppmyking av en arkaisk frimurerordning innen norsk presse? Riktig. Og det holder jeg fast på så lenge det finnes mediefolk modig nok til å gjøre det NRK har gjort denne førjulsvinteren.