(23 - 2011) Jeg er på flyttefot, omgivelsene preges av anarki. Opp av virvaret plopper det plutselig opp to små bøker. Den ene en samling essays av den danske forfatter og kommunist Hans Scherfig fra 1974, og den andre en sangbok: “AUF synger” fra siste halvdel av 60-tallet. Begge omslag forteller tydelig at vi har å gjøre med skrifter fra den politiske venstresiden. AUF-boka er for sikkerhets skyld preget av et stort portrett av Lenin. Det interessante med de to skriftene er at de forteller to parallelle historier. Scherfigs betraktninger sirkler rundt klassiske temaer: Maktmenneskers evne til å manipulere språket og dets notoriske misbruk av demokratibegrepet. Sangboka illustrerer på sin side det politiske spranget som har funnet sted i Arbeiderpartiet den siste mannsalderen.

Først manipuleringen: Den som eksempelvis trodde det var en smule nytt at språket manipuleres for å effektivisere det som våpen mot underprivilegerte har bommet. Likeledes er det gammelt nytt når såkalte demokrater avslørte fravær av politisk folkeskikk med påstanden om at kommunisme og nazisme er politiske søsken. Scherfig var allerede i 1951 temmelig nådeløs:
“Sprogets delvise ødeleggelse under kapitalismens rovdrift, ordenes løsrivelse fra deres betydning giver den dårlige vilje gode muligheter for falske analogidannelser og løgnaktige sammenligninger. Sammenstillingen av kommunisme og nazisme er således velbekendt.”

Betraktningen kunne vært skrevet i dag. Manipulering av ords betydning slik at de løsrives fra det opprinnelige er utviklet til vitenskap. Elegante eksempler preger politisk debatt, langt mer sofistikert enn tøvet som mikser nazisme og kommunisme.

Det er den lille AUF-sangboka indirekte et eksempel på. Når Lenin pryder forsiden, og slagordet “Ned med våpnene” på baksiden var det et klart budskap om hvor utgiverne sto politisk. Det var ikke nødvendig med ytterligere presisering.

Når derimot Klassekampen beskriver seg selv som “Venstresidas dagsavis” i dag, er utsagnet langt fra like opplysende. Det er mer å betrakte som et uforpliktende reklameutsagn.

Hva det betyr? Ikke godt å si. Jeg er skikkelig i stuss om hvor venstresiden begynner og hvor den slutter i Klassekampens redaksjon. Rett nok kan man ha en mistanke om at starten befinner seg i grenselandet mellom Rødt og SV mens man derimot på den andre siden omfavner hele Arbeiderpartiet, og sannsynligvis halve SP og KrF.

Iallfall er det skråsikkert at kommunister, anarkister og syndikalister ikke er hjertelig til stede. Det er derimot hele den rød/grønne regjeringen og dens krigsrådgivere.

Slik kan en leke seg med ords betydning. Nå er det selvsagt ikke øredøvende avgjørende hvordan Klassekampen definerer sin plattform og nærmeste omgivelser. Det prinsipielt viktige er imidlertid at avisa med ordbruken har lånt øre til den massive kampanjen som nå drives for å presse politikken mot høyre. Det blir et slags; velg selv.

Tidligere var det aldri tvil om hva det betydde når man hevdet å tilhøre den politiske venstresiden. Da AUF ga ut sangboka - som startet med “Internasjonalen” var grensene sylskarpe: I dag sklir det ut i et tåkefelt på begge sider. Når SV forteller oss at dagens regjering er den mest venstreorienterte i Vest-Europa beskriver utsagnet mer avsender enn adressat all den stund så godt som alle EU-regjeringer er høyreorienterte om de aldri så mye kaller seg sosialistiske.

Det forteller også mye om den politiske virkeligheten i dagens nye venstre at den “radikale” lederkandidaten i SV, Audun Lysbakken - etter en smule høyrekritikk - ilte til og beklaget at han i sin ungdom var rotet nok i hodet sitt til å flørte litt med marxismen. Det til tross for at han tilhører et parti som bygget på marxismen da det ble stiftet.

I dag forsøker den såkalte venstresiden å ufarliggjøre seg selv ved å fornekte sin fortid. Marxismen har plutselig intet med venstresiden å gjøre. Klassekamp er over og ut, også som globalt begrep, uavhengig av betydelige spenninger og de groveste overgrep mot underprivilegerte over store deler av kloden.

Man plasserer seg politisk et sted der de er trygge på at høyresiden er villig til å akseptere dem, og i den grad den nye venstresiden involverer seg i politisk debatt dreier det seg om ufarlige saker som alle er innordnet det kapitalistiske systemet.

Ikke en gang når reaksjonære krefter forsøker å mikse kommunisme og nazisme piper det høyt fra det nye venstre. En må vokte seg for å bli mistenkt for ikke å være minst like demokratisk som høyresiden.

Ordet “demokrati” er faktisk blitt det sterkeste eksempel på språkets manipulering, slik Scherfig beskriver det. Det betyr snart intet - uansett er det milevidt unna den opprinnelige betydningen.

I det nye venstre - som i det reaksjonære høyre - er det avsenderen som avgjør hva det betyr. Hvis amerikanerne mener at det er demokratisk å bombe i hjel afghanerne, så er det demokratisk. Snart er det også demokratisk å bombe i hjel syrere og iranere. Det er med andre ord demokratisk å bombe i hjel hvem som helst hvis det bare er borgerlige demokratier som bomber.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering