Global røyklegging

(Christian Larssen - nr 3 - 2011) ETTERSPILLET ETTER FINANSKRISEN ER INNE I EN NY FASE. DE FØRSTE SJOKKBØLGER ER FLATET UT. DE PANISKE FORSØKENE PÅ Å FORDELE SKYLD BLANT “BRODNE KAR” I ENKELTFORETAK ER I FERD MED Å FORSTUMME.

Det er videre allerede glemt at den tidligere geniforklarte sentralbanksjefen i USA, Alan Greenspan, nærmest avsverget grunnleggende kapitalistiske “lover” da sammenbruddet var et faktum. Rett nok er han fortsatt ikke tilgitt i alle kretser, men børstall på vei oppover er som ny lakk på gammel bil. Det skinner og folk lar seg dupere.

Greenspans selverkjennelser er allerede glemt. De gamle aktører er atter på offensiven. Med de samme virkemidler, de samme falske profetier om at alt “nu blir så meget bedre”.

Og selvsagt er det viktig at vi dopes. Det er viktig at det aldri gror tvil til påstander om at deregulering og kapitalisme er demokratienes grunnmur. Derfor må det hauses opp når grønne piler på børsen stiger med noen promiller. Det dokumenterer de vestlige demokratiers styrke og evne til å overvinne temporære kriser som følge av individuell grådighet i finansbransje og næringsliv, og ikke minst blant folk flest.

Det siste ble tydelig anskueliggjort da boblen brast i Hellas. Med andre ord: Børsutviklingen har bestemt at krisen nå på god veg er overvunnet. Spekulantene tjener penger igjen.

Hva betyr det da at millioner av arbeidstakere er havnet i arbeidsledighetskøen. Ledighetstall i EU-land og USA minner om situasjonen i mellomkrigstiden. I Spania er tallet nå 20 prosent. Folk er desperate. Det jobbes gratis i håp om at man kanskje en gang får komme ut i solskinnet med normale jobbtilbud hvis verden en gang blir bedre. Det samme oppleves i Helles, i Storbritannia og i Irland, bare for å nevne en håndfull. Da har jeg ikke en gang våget å skotte til Øst-Europa.

Samtidig må de som foreløpig har reddet jobbene sine, finne seg i lønnsreduksjoner og beskjed om nedtrapping av sosiale goder. Men krisen er i ferd med å slippe taket.

Børsene er jo på rett vei. Det bør da vitterlig glede “folk flest”.

Det er en skjebnens ironi som preger dramaet som utspilles i de kapitalistiske landene. Dag for dag blir det tydeligere at det deregulerte borgerlige demokratiet er borgerskapets og overklassens demokrati. Når resultatet av rovdyrkapitalismen ender opp i bank-krakk og allmenn elendighet, rykker regjeringene inn og redder bandittene. Regningen sendes vanlige arbeidsfolk.

Men de skal jaggu være glad til som lever på ytringsfrihetens kontinent. Det er fritt fram for å si at de er misfornøye, og at de demonstrerer mot uretten. Men blir de for brysomme sendes politi og soldater på gatene i forsvar for demokratiet som “pøbelen” vil undergrave. Har noen hørt det før?

Men fortsatt tar folk kampen opp. Nå sist i Midt-Østen. Land med kapitalistiske diktatorer som har levd bekvemt under USAs rause dollarkappe blir utsatt for folkelig raseri. Fattigfolk vil ikke lenger leve i samfunn styrt av kapitalistiske rovdyr som hvert bidige år øker pengegapet til overklassen.

Da kommer USA og EU på banen. De krever demokratiet innført i land som fram til forrige uke levde på USAs og EUs nåde. Alene i fjor kunne Egypts diktatorklasse hove inn 6-7 milliarder dollar fra USA alene. Da var det aldri snakk om demokrati og ytringsfrihet. Men det var mye snakk om Egypts betydning for stabilitet i Midt Østen. Les: Egypts støtte til Israel. Frekkhetens nådegaver har en forunderlig kraft.

Den evner blant annet å sløve hjernen. Vi mister evnen til å koble ulike komponenter, pumpes full av virkeligheten i form av små brokker uten sammenheng.
Denne vinteren heier hele den kapitalistiske verden på massene i Tunis, Jordan, Jemen og Egypt. Men fordømmer vi de såkalte demokratier som har sørget for å holde regimene i live? Var det så likt.

Blir vi i det hele tatt i klartekst - via norske medier - informert om hva som ligger bak de folkelige opprørene, om den sosiale urettferdigheten, om den grove forskjellsbehandlingen mellom fattig og rik?

Stillheten har vært overbevisende. De er jo våre allierte så visst, de er handelspartnere, lever opp til kapitalismens lover og stemmer gjerne rett i FN.

Dessuten - vi har da vitterlig hendene fulle med andre land som preges av fravær av demokrati - land som ikke en gang kan skilte med en økonomisk struktur som åpner for at “alle” kan delta.

Noen kaller det dobbeltmoral. Men noen vil hevde at det er bedre med dobbeltmoral enn ingen moral i det hele tatt.

Hvilken form som har utfoldet seg denne etterjulsvinteren er ett fett. Det er uansett ikke ytringsfrihet og det store flertallets ve og vel som bekymrer den kapitalistiske verden når de får nyheter fra Nordafrika og Midtøsten.

Frykten knytter seg til usikkerhet om folkemassene vil rive bort hele den kapitalistiske økonomiske strukturen som har holdt diktaturene oppe. I håp om at man ikke er for sent ute gjelder det å opptre tydeligere enn noen som forsvarere av demokratiet. Og er det noe vesten kan er det å røyklegge årtiers synder.