(Christian Larssen - nr 2 - 2011) DE AV OSS SOM HAR LEVD EN STUND HUSKER MULIGENS FORFATTEREN SIGURD EVENSMOS KNUSENDE KOMMENTARSPALTE I AVISA “ORIENTERING” SOM I SIN TID BLE UTGITT AV VENSTREFLØYEN I ARBEIDERPARTIET. DET VAR KAMPEN MOT NATO-MEDLEMSKAPET OG SEINERE EU SOM VAR FELLESNEVNEREN FOR DEN LILLE GRUPPEN SOM VALGTE Å HEISE OPPRØRSFANEN MOT PARTIETS HØYREUTGLIDNING.

Men det var mer: En trassig protest mot det ensidige mediebildet Norge i sterk grad var preget av på 50-tallet. En knyttet neve mot “Det store vi” - de mange, de mektige, de allvitende de som anklaget og dømte. Kort sagt: De som visste best.

“Det lille vi” symboliserte Orientering, det var “vår lille stemme, vår forundring og harme” skrev Evensmo da han introduserte spalten.

Men harmen mot den massive “sannhet” og lojaliteten til det bestående ble selvsagt ikke født i Orienterings spalter. Allerede i 1919 debuterte Helge Krog med teaterstykket “Det store vi” der han beskt kritiserte de dominerende maktlojale avisene.

Det fantes selvsagt alternativer. På 20-tallet noen spredte sosialistiske aviser, og av disse fulgte en håndfull NKP ved partisplittelsen i 1923. Men oppgaven ble for stor og økonomien for svak. Da Evensmo, Karl Evang, Finn Gustavsen og Berge Furre hevet opprørsfanen i Arbeiderpartiet i 50 årene var bare Friheten igjen av alternative aviser.

Siden kjenner vi historien. Orientering ble sølt bort av SV, og journalismen som maktfaktor vokste seg stadig sterkere. Vi har fått et nytt uttrykk: “Kommentariatet” - “Det store vi” med medlemskap i Stortingets Presselosje, der alle jager i hælene på hverandre i kampen om å mene det samme først!

Det Helge Krog og Sigurd Evensmo sloss mot var den ensrettede maktlojale partipressen, en forutsigbar krypende affære som også Henrik Ibsen tok et drepende oppgjør med i “En folkefiende”.

Jeg tilhørte selv skaren av unge journalister som var dum nok til å tro at de tusen blomster ville blomstre når partitilhørigheten ble brutt ned. Men jaggu sa jeg smør.

Før vi visste ordet av det var partisekretærene i styrerommene erstattet av spekulantene. Aviser havnet på børs. Krav til profitt erstattet krav til god journalistikk.

Og i kjølvannet av denne revolusjonen - for en revolusjon var det - kom “kommentariatet“ marsjerende.

Etermedia gikk i bresjen. Det var slutt på de tider da politikere diskuterte med politikere. Selvsagt fikk de fortsatt gå i strupen på hverandre, men ikke uten at det i etterkant dukket opp en eller flere bedrevitere med fullmakt til å fungere som Vårherres utsendinger på jord. Det ble så åpenbart at det var i denne bolken kompetansen overtok.

Men forkrøplingen av journalistikken stoppet ikke med dette. Langsomt, men sikkert kom en ny type mediefolk med en ny presentasjonsform som åpenbart indikerte at det var journalisten som var scenens sentrale aktør. Man gadd ikke en gang late som om man hadde til hensikt å etterleve det gamle kravet om balanse. Det er langt viktigere å få frem et personlig budskap og ikke minst: få flagget hvor kunnskapsrik og dyktig man er.

Man raljerer gjerne med folk - les politikere man ikke likte - les avvikende meningsbærere - les kommunister, og fremfører tøvet som om det var pure sannhet.

Sannhet har alltid vært et subjektivt begrep som makta har hatt klippekort på å forvalte. Systemet har fungert fint, også i et borgerlig demokrati som vårt. Klokelig nok har man alltid - med visse stygge unntak - lagt vekt på en formell balanse.

Nå ser vi - hvis vi vil se - en farlig utvikling. Ganske enkelt av den grunn at ingen alternative røster slipper til. Det finnes ikke lenger noen som stikker hodet fram og piper mot norsk krigføring, det være seg her eller der.

Politisk debatt skyves bevisst langt mot høyre, ikke minst fordi journaliststanden selv vil bestemme hvem som skal delta. Og da velger de notorisk å la flasketuten peke på aktører fra egen sluttet krets som i tillegg er forbløffende politisk samkjørte. Det er i kommentariatets beste ånd: De forvalter jo vitterlig sannheten.

Så langt er denne utviklingen kommet at mediefolk som har tilhørt kjernen og som “går ut av verden” - som det heter - blir hyllet på topp i Dagsrevyen og desslike. Det er ingen tvil om at kolleger oppfatter dem som minst på linje med betydelige statsmenn.

I dag lever “Det lille vi” like kummerlig som på Evensmos tid.- Men Evensmo er borte. Det samme er den ånd som han representerte i sosialdemokratiet. Men “Det lille vi” lever - fortsatt lyder en protest “i forundring og harme” - men nå alene i Frihetens spalter. Det piper spinkelt, men det er viktig!