(Nr 17 - 2010) Du verden: Det er  begått en bok om Dagbladet.  Så vidt jeg forstår et kritisk og redelig stykke journalistisk arbeid ført i pennen av Trygve Aas Olsen, tidligere journalist i avisa. Formålet er tydeligvis å finne svaret på etterkrigstidens største journalistiske havari her til lands.

Kort sagt: Hvordan er det mulig at en liberal/radikal avis, samfunnskritisk og uredd  gjenomgår en total forvandling i løpet av få år og ender opp som et søppelorgan av internasjonalt format. En forandring som skjedde samtidig som opplaget sank fra 230.000 til rundt 100.000.

Så langt synes opptakten å være spennende nok. For titusenvis av lesere som lojalt har fulgt avisa gjennom tiår, og som opplevde Dagbladet som det daglige friske pustet som huset de briljante pennene og de modige meningene er det som har skjedd en gåte. Opplegget til en spennende media- og samfunnsdebatt var presentert. Trodde jeg.

Men så kom Tigerstadens åndselite på banen anført av dagens Dagblad-redaktør som bombastisk erklærte boka som en “drittpakke” hva nå  det egentlig betyr. Men debattnormen var lagt. Pendelen svingte og fokus ble raskt satt mot journalisters drikkevaner. Særlig Dagblad-journalister. Hiv og hoi.

Ved et fingerknips var seriøsiteten i bokas kritikk forsvunnet. Vi fikk en god gammeldags dobbeltmoralistisk debatt om ulike  begersvingere  og disses betydning for avises utvikling. Skvalder og sladder som samlet tunge deler av hovedstadens skrivende elite, det som i sin tid ble kalt Akersgatemiljøet.

Det som imidlertid står tydelig for meg er at avisa tok det endelige og store spranget fra sin fortid ved bombastisk å bruke hele førstesida en høstdag i 1994 til å erklære at nå var også Dagbladet for EU.  Underforstått: Den kulturradikale eliten - iallfall i Oslo - hadde tatt til vett.  Hvis avisledelsen trodde påfunnet skulle få avgjørende innflytelse på avstemningsresultatet tok den feil, men mye tyder på at kursendringen fikk betydningen for titusenvis av Dagblad-lesere som  følte seg falt i ryggen.

Siden gikk det bare verre. Det ble som boka forteller, en utvikling dominert av “sex, drap og dårlig ledelse”.  En utvikling der troverdighet skapt gjennom mannsaldre smuldret bort på et titalls år.

Etter “EU-bomben” i 1994 har jeg forstått at det var en lengre utvikling  i redaksjonen som kuliminerte i det pompøse oppslaget. Det hadde bredt seg en forakt til den kulturradikale klassiske Dagbladleseren blant avisa unge, “moderne” journalister. De hadde gått i datidens uniformerte mediaskoler og latt seg forme i en tro om at moderne journalistikk var å ta avstand fra politikk og dyrke det individuelle, det moderne, det urbane. Det var ikke inn å være samfunnsengasjert. Det var kaffelattegenerasjonen som overtok. Ikke bare i Dagbladet, men  i avisredaksjoner generelt. Når det slo så sterkt ut for Dagbladet skyldtes det selvsagt at fallet ble for langt .

Det hadde gått for kort tid fra avisa - som eneste riksavis bortsett fra Friheten - sto opp mot Haakon Lie og kjempet mot etterkrigstidens primitive antikommunisme. Det var fortsatt ikke gått totalt i glemmeboken at avisa åpnet sine spalter for Arnulf Øverland som forsøkte å stagge Ole Hallesbys helveteskristendom, eller da avisa i de bitre 50- 60-årene åpnet sine spalter for utenrikspolitiske dissentere som talte NATO-pressen og NATO-politikken i mot. For ikke å glemme da den sto på barrikadene under den først EU-striden og samlet store deler av hovedstadens kulturradikale under nei-fanen. At Dagbladet i denne perioden også sto for en kritisk holdning til kongehuset og kirka generelt befestet dens posisjon som en motstrømsavis.

Alt dette forsvant på 90-tallet. Det ble radert  bort som noe man nødig ønsket å minnes. I stedet kom tabloidavisas ekstreme fokusering på ungdommelig kafekultur på den private sfære, på primitiv “du-journalistikk” der avisa bestreber seg på å fortelle oss hvordan vi skal unngå å betale skatt, hvilke utallige skumle sykdommer som truer oss, eller hvor vi finner det billigste ølet og dess like. Eller som NRK-journalisten Erling Lægreid uttalte til Klassekampen: ”Med tabloidisering ble det nesten gjort til vitenskap å bli folkelig og dum.”

Dette er dagens Dagblad. Og det verste: Den  nye sjefredaktøren har fortalt oss at det skal bli mer av samme medisin som definitivt har vist fravær av  gunstig effekt.

Det mangler sannelig ikke på mot, men det er åpenbart at ganske edlere dyder ikke pleies lenger i Dagblad-huset.