Bislett-kuppet

Så er døren nok en gang åpnet på gløtt til Arbeiderpartiets innerste maktkammer, og det vi fikk se var ikke vakkert: Nye avsløringer av dramatiske og bitre slagsmål på topplan i landets største parti.

Nå er det liten grunn til å la seg overraske når det formidles nye kapitler om personlige bakholdsangrep og lyssky virksomhet i sosialdemokratiets engere krets. Men når partitopper på vei til fraksjonsmøter sniker seg anonymt langs husveggene av redsel for å bli gjenkjent av folk flest minner scenen mer om overtyren til en mafiasammenkomst enn om en flokk sosialdemokrater på vei til et partimøte.
Men like fullt er dette tydeligvis ingen ukjent adferd når deler av partieliten samles til pikante hysj-hysj samlinger i hovedstaden. Iallfall ikke hvis vi skal tro tidligere statsminister og partileder Jens Stoltenberg. Og det bør vi. Han var selv iscenesetter og arrangør. Godt assistert av dagens partileder Jonas Gahr Støre.

Slik særegen aktivitet i Ap-regi har skjedd tidligere. Mange har opp gjennom årene gjort seg lystige over beretninger om hemmelige fraksjonsmøter i «bøttekott». Og mange vil gjøre det i framtida.
Alvorligere er det at slik virksomhet alltid har vært framprovosert av bitterhet, hat og personlig fiendskap.

Johan Nygaardsvold følte seg falt i ryggen av Einar Gerhardsen. Samme Gerhardsen hadde Haakon Lie mest lyst til å «knekke som en lus», skal vi tro delegater som var vitne til et av etterkrigstidens mest pikante sammenstøt i en landsmøtesal.
Reiulf Steen løy og bedro, nærmest på heltid da han bekledde det høyeste vervet på Youngstorget. Eller var det kanskje partikildene som løy?
Og så kom turen til Torbjørn Jagland. Nå er det hans tur til å bli fraktet til skafottet. Anklager, dommer og bøddel er ingen ringere enn tidligere statsminister og partileder, nåværende NATO-sjef Jens Stoltenberg.
Og det skjer med fynd og klem; boklansering, pressekonferanse og et kobbel av halsende mediemennesker på slep. Regien er perfekt – pressekorpset forståelsesfullt disiplinert - og offeret blir levnet mindre enn liten ære. Fanget av sin opphøyde rolle som sjef i Europarådet er han avskåret fra å være aktør på hjemmebane.

Fjernsynsskjermer, og avisoppslag beretter begeistret om lyssky sosialdemokratisk møtevirksomhet i hovedstadens bakgater – særlig i området rundt Bislett. Aktiviteter som åpenbart er langt viktigere enn noen verdensbegivenhet. Selv regjeringens heroiske forsøk på å selge smakfulle statsbudsjettlekkasjer i disse tider ble mottatt med betinget begeistring – også i de mest lojale redaksjoner.
Og kuppgeneralen forteller lattermildt i beste sendetid en fredagskveld om konspirasjonens mangesidige detaljer. Småsludrende lystig passiar med programlederen slik det passer seg i et underholdningsprogram.

Jeg tar meg i å lure på om de to egentlig innser alvoret i temaet? Har det gått opp for dem at de beskriver en gjennomført udemokratisk aksjon for å kaste en landsmøtevalgt leder i landets største parti gjennom ti år? Og i spissen for kuppet står landets kommende statsminister, godt assistert av en fremtidig utenriksminister som gjennom sitt bidrag også la grunnlaget for en karriere som partileder og statsminister.
I stedet for en samtale som beskrev virkeligheten, ble vi konfrontert med noe som minnet om lystig mimring. Et gløtt inn i lekerommet til gutteklubben Grei der man hadde stor moro av å renskrive Torbjørn Jaglands politiske dødsdom.

Jøss, tenkte jeg. Nå skal det bli lurveleven. Nå skal det bli spennende å være med på opprullingen av de edsvorne tyve menn og kvinner som sto sentralt i komplottet, som snek seg inn i en leilighet ved Bislett der dype hemmelige tanker ble tenkt. Kjente menn og kvinner så livredde for å bli gjenkjent at de enkeltvis snek seg gatelangs til møtestedet.
Men hva skjedde? Ingen ting! Bortsett fra en tilnærmet unison hyllest av seinere NATO-sjef Jens Stoltenbergs handlekraft! Og selvsagt et klassisk pliktløp for å fange opp applausen fra samme Stoltenbergs lojale baktropper.

Det vi fikk vite var at duoen Stoltenberg/ Jagland hadde samarbeidsproblemer. Men det har vi visst i 15 år. Ingen reiste spørsmål om hva samarbeidsproblemene besto i. Ingen lurte på om Stoltenberg noen gang tok opp problemene i partiets organer, slik vanlig er, eller hvordan i all verden Jagland kunne bli valgt enstemmig til partileder to ganger på rad – uten et pip til protest fra noe hold.
Selv om det aldri er sagt, synes konklusjonen klar. Denne høsten har vi fått førstehånds kjennskap til et kupp i Ap – ikke utløst av en fraksjon med politiske motiver – men ganske enkelt tuftet på klassisk maktbegjær.

Begge de involverte var politiske maktmennesker som hadde løpt fra barnelærdommens radikalisme og landet i maktens sentrum. Begge var EU- og NATO-tilhengere. Begge sto med beina trygt plantet i høyresosialdemokratiets maktbase. Striden mellom de to dreide seg utelukkende om personlig makt.
Men EN grunnleggende forskjell var det mellom dem. I skyggelandet rundt slagmarken kan vi ane viktige nyanser: Det var det akademisk velpeide beste Vest representert ved Stoltenberg og Støre på kollisjonskurs med jernarbeidersønnen fra Lier utenfor Drammen.
Resultatet måtte bli som det ble. Brutal overkjøring med udemokratiske maktmidler. Det var noen som følte seg viktig i bakgatene ved Bislett. De ryddet vei for at Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre kunne samle all makt på fire hender. Det var en suksess.
Og med på ferden var demokratiets selvoppnevne vaktbikkje, media-Norge, de som gjerne logrer for sjarmen fra beste Vest! Mikrofonstativer og klakører lot seg tydelig bruke i dette spillet. Det er kanskje den alvorligste lærdommen fra historien om Jens Stoltenbergs vei til suveren makt.