Morgen-teen i vrangstrupen

■ Resultatet av den britiske folkeavstemningen om et videre liv med eller uten EU ga tydeligvis britiske besteborgere morgen-teen i vrangstrupen. Brekningstilbøyelighetene forplantet seg lynraskt til det som stort sett finnes av politisk elite i Unionen, det være seg mediefolk, politikere, finansfolk eller Brüssel-byråkrater.

Det er forbløffende. Det er jo ikke første gang elitens møte med fotfolket har gått galt. Da franskmennene ville ha seg frabedt at EUs grunnlov ble tredd nedover hodene på dem i 2005 var det ikke ende på elendighet. Og mange godord har heller ikke danskene høstet på grunn av sin tilbøyelighet til å lage folkeavstemningskrøll når det har gitt seg en anledning. Og denne gang var det altså britene som like gjerne stemte seg ut av hele greia.
Det skjedde etter en valgkamp forbløffende lik de to variantene vi har gjennomlevd med EU som tema. Der som her samlet den liberalistiske og sosialdemokratiske eliten seg under JA til EU-faner og manet fram de forferdeligste konsekvenser av et mulig nei.
Ja så lik var scenariene at vår hjemlige sterkt reduserte ja-fløy luktet manesjesagmugg og kastet seg ut i striden. Håpet lå i dagen: To smertelige nederlag i møte med eget folk kunne muligens kompenseres med en aldri så liten seier på fremmed jord. Det ville forhåpentligvis gi lokale ringvirkninger. Så gikk det galt – også der.
Kunne de egentlig vente annet? Eller trodde de kanskje at den kompakte norske nei-majoriteten skulle la seg rokke av at ja-siden repeterer nederlagsdømt tankegods? Eller hadde de illusjoner om at baksnakking av norske veivalg skulle influere på det britiske fotfolket?
Kort sagt: Hva slags tanker lå egentlig bak når norske medier og norske ja-ideologer nærmest gikk fra konseptene før folkeavstemningen?
La oss friske på hukommelsen og minne om et knippe avisoppslag for å illustrere sakligheten:
17. juni kunne Dagens Næringsliv fortelle at «En brexit er fullstendig galskap». Deretter gjorde NTB et stort nummer av at elitenes elite, det internasjonale pengefondet, var kommet med en ny «brexit-advarsel». 20 juni fulgte VG opp med et oppslag om at «eksperter» spådde «panikk og kaos» ved et mulig nei.
Etter hvert som D-dagen nærmet seg steg temperaturen ytterligere, og vi får vite at «en hel verden» har latt seg ryste av britiske velgeres fravær av lojalitet til Unionen, og VG-kommentator Kjetil Wiedsvang lurte på om britene rett og slett var gale.
Ord om annet; blåkopier av en forfeilet skremselspropaganda klippet ut av våre to folkeavstemninger, kraftig forsterket med dramatiske formaninger fra president Obama. Dommedagsprofetier. Intet mindre!
Slike eksempler på «overkill»-kampanjer hjalp sørgelig dårlig her til lands da kampen om sjelene var på sitt heftigste på 70- og 90-tallet, og gjennomslagskraften syntes heller ikke å være sterk på de britiske øyer.
Og hvorfor skulle reaksjonen bli annerledes når det uttrykkelig er dokumentert at det definitivt IKKE gikk til helvete med Norge? Fasiten er like udiskutabel som det i tidens fylde er dokumentert at EU på sin side aldeles IKKE har levd opp til de blomstrende eventyrfortellingene som våre hjemlige «eksperter» fristet med hvis vi bare stemte ja.
I den grad vi kan oppleve et farlig etterspill i det britiske EU-dramaet skyldes det ikke fotfolkets valg, men det liberale borgerskapets inngrodde forakt for folket hvis det opptrer ulydig og velger egne veier i strid med elitens anvisninger.
I de kretser ligger jakten etter syndebukker og smutthull som kan svekke virkninger av avvikende grasrotholdninger latent, nærmest som et instinkt. Det skulle heller ikke gå mange timene denne gang før det ble ropt etter blodhevn i Londons maktkorridorer.
Selv her til lands så vi nylig tydelige tegn til slike impulshandlinger da folket i noen av landets kommuner vendte tommelen ned for maktmenneskers drømmer om storkommuner. Mer skulle det ikke til før såkalte demokrater på første klasse var mer enn villig til å vrake resultatet av folkeavstemningene til fordel for de med «kunnskap» og «riktige» holdninger.
Og med EUs tradisjon for slike reaksjoner skulle det ikke gå mange timene før Bryssel-byråkrater mumlet om at britenes utmeldingsbudskap burde overkjøres.
Det vil derfor komme nye fremstøt i samme gate. Like sikkert som det vil komme nye sure oppstøt om rasister, nynazister i «Brexit-fløya». Alt for å undergrave troverdigheten til resultatet i en folkeavstemning som aldri skulle vært holdt, skal vi tro lederen for den norske Europabevegelsen!
Dobbelt ille ble det da det ble kjent at også den britiske arbeiderklassen marsjerte «mann» av huse og stemte for utmelding. Stikk i strid med alle prognoser og forventninger etter at ledelsen i den britiske landsorganisasjonen og Labour hadde sendt direktiver for god sosialdemokratisk adferd på valgdagen. Arbeiderklassen trosset sine ledere. Det skal de straffes for!
Og våre hjemlige «eksperter» står i første linje: Det var en tabbe å slippe folket til! Eller som NRKs husekspert på allehånde saker, Asle Toje plumpet ut med: Folkeavstemninger er farlige greier. Ofte blir svaret «et rungende nei» til godt begrunnede og velmenende formaninger fra de i samfunnet med vett og kunnskap.
Og er vi først på dette sporet faller det meg naturlig å avslutte med forfatteren Erlend Loe, en ikke ukjent sosialdemokrat med evne til formidling av tanker utviklet i Youngstorgets bøttekott.
«Engelske idioter», sukker han og glemmer i farten at det en gang var sosialdemokratiets fanesak å slåss for at folk flest skulle få en smule makt i samfunnet. «En mann, en stemme» sto det å lese i plakater i 1.mai-togene.
Men det var den gang. I dag er de idioter.