De fra feil side

■ Jeg vokste opp i et gatekryss. Et kryss som på mange måter dannet en massiv sosial grense mellom de som bodde i de fine villaene, og de som fristet tilværelsen i gråbeingårder og små tregårder fra midten av 1800-tallet.

De «fine» i min oppvekst hadde hager rundt de store trevillaene. Proletariatet på den andre siden hadde bakgård med utedo. «De fine» hadde hushjelper og vaskehjelper. Mammaen til Oskar, som bodde på gal side av vårt gatekryss, var en av dem som tidlig hver morgen krysset grensen og solgte sin arbeidskraft til «de fine». Det samme gjorde mødrene til Arne og Ewald. Det var mange av dem på andre siden av grensen, og de var billige i drift.

Det er ikke 1800-tallets Norge jeg snakker om. Langt i fra. Det var Einar Gerhardsens etterkrigstid jeg opplevde i «mitt» veikryss. Derfor blir jeg engasjert når jeg konfronteres med at historien i realiteten gjentar seg et par mannsaldre etter mine opplevelser. Jeg blir provosert når dagens oppdaterte klasseskille rulles opp for oss ved en «arbeidsulykke» i Klassekampen. Arbeidsulykke i den forstand at klasseskiller i iveren erstattes med kvinnekamp.

Jeg provoseres når vellykkede pene mennesker, mange med inntekt på statsministernivå, i prinsippet skrur klokka tilbake til min barndom og hevder de er nødt til å kjøpe seg vasketjenester for å få avsatt tid nok for å kunne tenke dype tanker på vegne av oss andre. Og jeg blir ytterligere provosert når de til sitt forsvar feier all kritikk til side fordi den er «følelsesmessig» og følgelig uakademisk og mindre verdt.

Og ytterligere provosert blir jeg når vi snakker om folk som definerer seg som tilhørende «venstresida» og som elegant mener de er i pakt med tiden, og at vaskehjelp er like naturlig som et hvert kjøp av tjenester, det være seg rørleggere, snekkere eller elektrikere. «Det er utviklingen» som det heter. I farten glemmer de at det er forskjell på privat «ansatte» vaskehjelper og en organisert rørlegger ansatt i en bedrift med ordnede arbeids- og lønnsforhold.

Hadde det vært så vel at det alltid dreide seg om renholdere tilknyttet seriøse firmaer med anstendig lønn og gode arbeidsforhold hadde det vært så sin sak. Men slik er det gjerne ikke. Det er likhetstrekkene med det som en gang var som smaker ille! Og da teller det lite at jentene fra Solør og Gudbrandsdalen er erstattet med «søskenbarn» fra Filipinene eller Polen. Ofte er det uansett snakk om utbytting.

Men støtte får den nye «overklassen» – fra gråhårede pene mennesker som i sin tid generøst lånte ut navn og tittel til sosialismen og arbeiderklassen. Jeg har kjent noen slike også. De gjorde åpenbart et stykke solidarisk arbeid, selv om de tok av sin overflod. Og de så aldri noe unaturlig i at de kunne trekke seg tilbake til lenestolen med en god bok etter et «vellykket møte» med et fotfolk i vindjakke.

Jeg hadde selv en slik som mentor i min ungdom. Han gjorde lite av sin tittel og sosiale tilhørighet og øste av sin kunnskap som frivillig lærer i Arbeidernes Opplysningsforbund. Men var samtidig høyst forundret over at Oskar måtte passe seg selv når han lå syk i bronkitt mens mora vasket i professorgården. Forundringen var heller ikke mindre over at «noen i partiet» - fra «feil» side av grensen - mente at det var på kanten at det innimellom vandret både gartnerhjelp og vaskehjelp der i gården.

I dag er det tydeligvis fortsatt naturlig - også blant folk på den akademiske venstresida - å hyre tjenestefolk til å glanse hjemmearenaen når man har byrdefulle utejobber. Med en inntekt i millionklassen er løftet ikke stort når lønna til vaskehjelpen ligger på to- tre hundre kroner timen. Vel å merke hvis arbeidsforholdet opererer innenfor lovverket. Og det vil jeg vel tro det gjør når vi har med «sosialister» å gjøre.

Men er man først fristet til å bruke historien som døråpner for å forstå den siste ukas vaskehjelpdebatt oppdager man raskt at temaet i over hundre år har vært betent innen norsk arbeiderbevegelse. Kampen for å gi disse tjenende åndene anstendige arbeidsvilkår har bølget helt opp til vår tid. Mange har stått på barrikadene. Jeg ble selv i sin tid «undervist» om hvordan klassekamp ble drevet fra kjøkkenbenken.

Bitre kamper har vært utkjempet, og dagens eksempler på svart arbeid og grov underbetaling er en arv vi har trukket med oss fra våre bestemødres tid. Kvinnelegen Oscar Nissen, seinere formann i Arbeiderpartiet, hisset på seg Kristianias pene vestkantfruer da han sloss for tjenestejentenes rett til organisering på 1880-tallet.

Det kostet ham dyrt. Som kvinnelege med privat praksis var han sårbar, og vips skrumpet privatpraksisen inn til det halve. Fruene på beste vest var slett ikke interessert i å gi kjøkkenhjelp en anstendig lønn og brukbare arbeidsforhold, for ikke å snakke om organisasjonsrett.

Selvsagt snakker vi om to virkeligheter, men strukturen har overlevd. Og fortsatt er lav lønn, svart arbeid og fravær av effektiv organisering dominerende trekk ved yrket. Fortsatt dreier det seg gjerne om et privat arbeidsforhold med en husfrue på den ene siden og tjenerskap på den andre.

Så lenge slike strukturer lever vil de holde liv i den smerten som vokste seg permanent blant de som levde på den gale siden av gaten – og mange av deres etterkommere. Derfor debatten.