Det kan bli bok om slikt

Politiske journalister er en merkelig rase. De er hevet over det meste og manøvrerer i en sfære der de fritt kan operere som kommentatorer, påtalemyndighet, forsvarere og dommere.

DE DELER UT karakterer for det meste og inntar roller i samfunnsmaskineriet som plasserer dem et sted mellom Vår Herre og Høyesterettsjustitiarius. Dette fungerte på en måte så lenge vi hadde en oppegående partipresse. Det var en struktur som i alle fall hadde noen innebygde kontrollrutiner. Det satt alltid en observatør på en haug og passet på hva naboen skrev. Gikk det over stag i en eller annen høyreavis var det alltid en sosialdemokratisk kommentator som kvesset pennen i moralsk forargelse. Og vice versa.

SÅ FORSVANT PARTIPRESSEN. I stedet havnet media på børs, men de politiske journalistene overlevde. Vi fikk kommentariatet som befestet sine roller, som gjorde seg tilnærmet usårbare. De politiske spenninger redaksjoner imellom ble erstattet med kameraderi. Politisk debatt forsvant og ble erstattet med kollegial gemyttelighet. Alt under et merkelig ferniss av såkalt objektivitet, og “vi alene vite”. Der er vi i dag, og laugsbrødrene vet å ivareta seg og sine.

DERMED KOMMER OGSÅ de stygge utslagene. I en “usårlig” yrkesgruppe svekkes egenkravet til saklighet og redelighet. Derfor er det eksempelvis mulig for en kommentator i en av landets største aviser å omtale den greske tragedien med følgende oppgulp:
”NÅ MÅ GREKERNE slutte å syte, klage og bløffe. Folk i Hellas kan selv avgjøre om landet skal være en moderne velferdsstat eller en bananrepublikk.”
OG DET PÅ et tidspunkt da en av tre greske arbeidstakere gikk arbeidsløse og den sosiale nøden spredte seg som ildebrann i samfunnet!

OG KOMMENTATOREN FORTSETTER ufortrødent sitt korstog med å hevde at “det er latskap, udugelighet og uærlighet som er årsaken til at krisen stikker svært dypt i Hellas.” Konklusjon: ”Stol aldri på en greker”. Så vet vi det. Dommen er falt så nær rasismen det er mulig å komme uten å få på seg brunmaling.

NÅ HEVDER IKKE jeg at vi var fri for slikt gørr i partipressens glansdager. Men min påstand er at det alltid ville vært noen - på en tue et sted der ute - som kvesset sine penner. I kommentariatets tid er det annerledes. Nå vernes sentrale laugsbrødres rett til å drite på draget. Sjelden føler kolleger seg kallet til motmæle.

MEN SELV I skyggen av slike utglidninger finnes det i norske redaksjoner et rammeverk man må forholde seg til. Det eksisterer en diffus grense for hvor ufine man egentlig KAN være i kommentariatets ånd.
MEN HELDIGVIS FINNES det løsninger mot slike uting i vår tid: Man skriver bok. Sprer grums basert på “anonyme” kilder - som det heter, og unnser seg heller ikke for å utlevere intime detaljer fra politikeres privatsfære.
SISTE EKSEMPEL VAR “bokbomben” som slo ned i Senterpartiet to dager for landsmøtet ble samlet forrige helg.

HER BOLTRER VGS politiske kommentator Elisabeth Skarsbø Moen seg kildefritt og uten blygsel. Bokstavelig talt. Viktigst synes det å være at partiets nestleder Ola Borten Mo og hans daværende politiske rådgiver Ivar Vigdenes sveiver rundt i Adams drakt i redaktørens nærvær på et nachspiel der det planlegges badstubad.
SETTINGEN VAR VIKTIG å få med i bokform. Den fortalte mye om nestlederens dømmekraft, skal vi tro kommentatorredaktøren.

UTOVER DET SALGBARE pikanteriet inneholder boka visstnok det alle vet, nemlig at partiets leder og nestleder ikke just nettopp er på politisk linje i alle spørsmål. Men nå er det angivelig ettertrykkelig dokumentert i en bok uten en aldri så liten sentral navngitt kilde.
NÅ KOMMER SIKKERT Senterpartiet til å overleve dette stuntet. Partiet har vært ute i en vinterdag tidligere. Spørsmålet er imidlertid om hvor langt ut i det spekulative uføret sentrale aktører i det politiske kommentariatet kan skli uten at laugets troverdighet undermineres.

DENNE GANG BLE det hevet advarende pekefingre. Særlig fra redaktørforeningens leder Harald Stanghelle.
MEN DET HJALP knapt. Sladrebokforfatteren var kjapp i snuen og neste stunt var et frivolt markedsføringsfremstøt i Anne- Kat Hærlands talkshow på TV Norge.
HER BOLTRET DE to mediekjendisene seg med et vrøvlete begeistret innslag om hvilke av våre mannlige toppolitikere de mente ville være “best i senga.”

DET SKAL JEG ha i tankene neste gang denne Skarsbø Moen trekkes inn i Dagsnytt 18-studio for “seriøs” politisk drøvtygging. En rekke anonyme kilder har nemlig fortalt meg at hun muligens vet hva hun snakker om. Jeg tror det ikke, men vurderer å skrive en bok om temaet.