Det kan bli livat av mindre

Jeg hadde en gang en lærer som av en eller annen grunn var levende opptatt av ordet «integrasjon». Han holdt gjerne engasjerte forelesninger om emnet, og betydningen av ordet. I ettertid har jeg kommet til at engasjementet var en klassisk refleks av de første etterkrigsårenes behov for å gjenopprette nasjonal harmoni - etter krigens ragnarok. Han podet inn i oss at vi hadde å gjøre med et trylleformular som kunne kurere dype sår etter nazismens herjinger.

Vi forsto kanskje ikke så mye av hans begeistrede forelesninger, men begrepet sitter fortsatt et sted mellom ørene og ble denne førjulsvinteren aktualisert ved Erna Solbergs ommøblering av regjeringen som blant annet omfatter et nyetablert Innvandrings- og integreringsdepartement.

Nå har ikke jeg det minste imot at min gamle lærers yndlingsord har fått et utvidet innhold som er knyttet til innvandringspolitikken. Men med bakgrunn i den historiske forståelsen av ordets betydning er det forbløffende at statsministeren har plukket ut en av våre mest mest krigerske og provoserende toppolitikere til å forvalte et departement med oppgave å integrere nye landsmenn - som det heter – i et fremmed samfunn.

For her har vi virkelig med en jernkvinne å gjøre. Eller for å sitere en av hennes partifeller: «Sylvi Listhaug får Margaret Thatcher til å fremstå som myk». I denne forbindelse er det verdt å erindre at Maggie Thatcher skaffet seg et brutalt ettermæle og ble kalt «Jernladyen» på hjemlige trakter.

Hvis dette er en rustning den tidligere landbruksministeren har tenkt å ikle seg, lover det knapt godt. Men hva ligger så til grunn for denne etiketten? Hva står hun egentlig for? La oss minne om noen av statsrådens egne utsagn:

Om Innvandring:
«Fundamentalister som hater vårt norske system kommer hit for å utnytte den grenseløse norske naiviteten».

Om klimaendringen:
«Det er ikke bevist at menneskelige CO2-utslipp fører til klimaendringer. Det er først og fremst en unnskyldning for å innføre mer skatter og avgifter».

Om landbruket:
«Det ville bli definert som et kommunistisk system der det offentlige regulerer alt.»

Om kirka:
«Kirken er gjennomsyret sosialistisk.» (Fordi biskoper motsetter seg boring av olje utenfor Lofoten)

La meg slutte der. Siden det er jul, magen er full og vi skal være snille med hverandre skal jeg vokte meg for å si hva jeg egentlig mener om en samarbeids- og integreringsminister som har det for vane å klatre opp på barrikadene for å spre stigmatiserende, kunnskapsløse og provokatoriske utsagn.
..........
Men Erna Solberg har åpenbart prioritert politiske «sluggere» ved årsskiftets ommøblering av mannskapet. Integreringsministeren er én, men den nye fiskeriministeren, Per Sandberg, er heller ingen amatør når det gjelder politiske lyskespark.

Nå er det vel de færreste som riktig forstår – bortsett fra Erna Solberg og Siv Jensen - at denne Sandberg er kompetent til å ta seg av kompliserte problemstillinger i et ytterst spesialisert fagdepartement som Fiskeridepartementet. Selv i hans egen hjembygd, Skogn i Nord-Trøndelag, trekkes det på skuldrene.

Der overhørte jeg tilfeldigvis følgende megetsigende replikkskifte på et venteværelse dagen etter utnevnelsen:

«Ha du hørt at`n Per e blitt feskeriminister?»

«Ja, hain e nok kompetent te det. Har jo fått sæ samboer på Senja.»

«Ja. Dessuten veit æ at hain ein gang fekk to småsei på fjorden».

«Å? Da e`n sekkert kompetent i det derre partiet».

«Ja, sekkert»

Jo, det er nok mange som undres hvilke skjulte kvalifikasjoner den nye fiskeriministeren har. For ett er sikkert: Når det gjelder fiskerpolitikk har han vært stum – jeg hadde nær sagt; som en østers i hele sitt politiske voksenliv. Jeg vet ikke om dette er det eneste fagfeltet han har holdt seg borte fra, men mange andre sektorer er det ikke som har unngått friske fraspark og bastante formuleringer fra hans munn.

Om det er en fordel at mannen opererer med blanke ark på eget ansvarsområde gjenstår å se. Jeg registrerer imidlertid at Fremskrittspartiets tre nordnorske fylkeslag har forhåpninger formulert som klare krav til inntrønderen. Men det er «utfordrende» krav, som det heter på det moderne politikerspråk: Legg om kursen i fiskeripolitikken. Gi blaffen i regjeringsplattformen. Dermed basta. Om Sandberg vil lytte til sine egne eller logre for Kjell Inge Røkke er en annen sak.

Nå vil ikke jeg avvise at det ligger en bevisst strategi bak utnevnelsen av to politiske sluggere til sentrale poster i regjeringskollegiet. Mer sannsynlig tvert imot. Fagkunnskap eller ikke: Fellestrekket for de to er entydig. Vi har å gjøre med politikere som ikke vil gjøre livet enklere for regjeringssjefen, og da kan man undres over hvem som egentlig er den sterke kraften som trekker i trådene.

Det aner meg uansett at kommende regjeringskonferanser kan bli interessante arenaer med en integreringsminister som aspirerer til å bli en norsk «jernlady», og en fiskeriminister som bare har det til felles med fiskerimiljøet at han kan være ramsalt i kjeften. Det kan bli livat av mindre.

Godt nytt år!