Ja vi elsker denne krigen!

President Barack Obama kvikner til mot slutten av presidentperioden. Og riktig talefør er han blitt når fokus rettes mot Midtøsten. At han overdrevent høflig - men en smule kritisk - vifter med pekefingeren mot Israel er vel kjent, men mer overraskende er det at han plutselig også erkjenner at USA - og særlig krigspresidenten George W. Bush - har ansvaret for at Midtøsten generelt er blitt en blodig og vedvarende slagmark.

Han vokter seg selvsagt mot å ytre noe som helst som kan smake av rettslige eller politiske oppgjør med ekspresidenten og hans stab av løgnere, men det er ikke dårlig at han slår fast følgende i et intervju med en arabisk avis:
«I bunn og grunn er det årene med ustabilitet som fulgte etter den amerikanske invasjonen som styrket al-Qaida i Irak, som seinere forvandlet seg til IS og som deretter etablerte basen sin i Syria.»

Med andre ord: «I bunn og grunn» er det Bush-regimet vi har å takke for IS og den massive faenskapen som etter invasjonen har dominert store deler av regionen, og selvsagt: Applaudert av reaksjonære rævdiltere sentralt plassert i Norge, i EU og den vestlige verden generelt.

Det er dessuten en skjebnens ironi at den norske regjeringen - i skyggen av 17. mai-dagens blafrende norske flagg og til tonene av «Ja vi elsker» - utvider sin private minikrig i Midtøsten med å sende en ny flokk norske soldater til Irak. Uavhengig av amerikansk selvkritikk skal de lære de «innfødte» å krige mer effektivt etter de samme spor som Obamas forgjenger trakk opp i sitt korstog mot «Ondskapens akse».

Rett nok deltok ikke Norge i den første angrepskrigen som rullet inn over Irak våren 2003. Men ingen norske regjeringer, det være seg Bondevik-utgaven, den rød-grønne, eller dagens variant, har ytret hørbare pip mot den amerikanske sammenhengende krigføringen som har kostet mellom 600 000 og en million sivile livet.

Tvert i mot: Straks de innledende massedrapene var vel overstått har eksempelvis Norge også bidratt med soldater i ymse «stabiliseringsoperasjoner». NATO-utgaven av norske soldater ble sendt ut på slagmarken for å rydde opp i det politiske og militære anarki amerikanerne skapte med sin såkalte «Operation Iraqi freedom».

Og mange av Vestens «demokratiske» ledere har sine svin på skogen. Verst ute var Labours statsminister Tony Blair som utbasunerte at Storbritannias deltakelse i myrderiene av irakere «bygde på informasjoner om at landet var i ferd med å etablere store arsenaler av masseødeleggelsesvåpen».

Siden har verden fått vite at disse «informasjonene» ikke var «etterrettelige» som det heter i elevert maktspråk. På gammeldags norsk heter det blank løgn. Løgner i samme divisjon som da den amerikanske utenriksministeren brettet ut falske flyfotos som angivelig skulle dokumentere fabrikker som produserte disse våpnene. Glemmes skal selvsagt heller ikke krigspresidenten selv som fortalte med store bokstaver at det var «tette forbindelser mellom Baath-regimet i Bagdad og al Qaida». Selv CIA steilet da de hørte det. Det fantes ingen dokumentasjon på slikt samrøre. Men presidenten fortsatte ufortrødent sin løgnoffensiv og vestlige regjeringer lånte øre.

Siden har vi sett fruktene av krigsherjingene, fra det begynte i Afghanistan – med Norge i front - via Irak til Syria, for foreløpig å ende i Jemen. En hel verdensdel er i ferd med å brenne opp. Og ingen ansvarlige blir trukket til ansvar.

Jeg innrømmer glatt at det sikkert skal mot til for en amerikanske president å antyde at USA har satt deler av verden i brann ved hjelp av løgn og faktasvindel. Verre er det med vår egen regjering som ikke følger med i timen, som aldri har utvist mot vis á vis NATOS storebror, men som fortsatt tror at veien til politisk suksess og innflytelse tuftes på evnen til hverken å se eller lytte, men blindt følge gårsdagens krigsspekulanter.

Derfor sendes norske soldater til Irak denne våren – nærmest som en politisk refleks - i nok et forsøk på å logre seg til smuler fra maktens høyder i NATO-hierarkiet. Men uten at de har oppdaget at timeglasset er i ferd med å renne tomt. Det synes å gå opp for stadig flere at man må ty til andre virkemidler enn å vifte med skarpladde geværer og fungere som militære skolemestre for udisiplinerte krigere som har overtatt arenaen etter at amerikanerne ryddet plass.

Eller som SV-leder Audun Lysbakken betimelig spør i en kommentar:
«Bør vi trene opp en hær som begår grove krigsforbrytelser?» Han viser til en rapport som blant annet omtaler en aksjon der 255 sivile fanger, inkludert barn, ble myrdet av irakske hærstyrker i juni i fjor.

Spørsmålet er vel begrunnet. Det er representanter for denne hæren norske eksperter skal undervise i effektiv krigføring, ispedd litt «norske verdier».

Er det virkelig slik at regjeringen tror på dette scenariet? Tror utenriksministeren og forsvarsministeren virkelig på at verden blir et snillere sted å leve hvis norske militære følger i expresident Bush sine spor og fortsetter korstoget mot «Ondskapens akse»? I så fall vet vi hva vi har i vente: «Aksen» besto av tre nasjoner: Irak, Iran og Nord-Korea. Irak er utryddet som nasjon. Da gjenstår to atommakter.

Eller ligger det et snev av håp i Obamas nyorientering? I så fall kreves det at også «fredsnasjonen» Norge griper sjansen og former en alternativ Midtøstenpolitikk i stedet for å spille på militære muskler vi ikke har.
Men det motsatte skjer: I pur iver etter å leve opp til tidligere president Bush sin krigspolitikk synger vi begeistret: «Ja vi elsker denne krigen». På fremmed jord.