Med brevvekt på middagsbordet

Skal du gjøre deg forhåpninger om et rimelig langt liv og samtidig medvirke til at kloden blir overlevert neste generasjon i levelig stand bør brevvekta bli fast inventar på middagsbordet i tiden framover. Det er den logiske konsekvensen av en forsknings-rapport som Gunhild Stordalens celebre selskap,  “Eat Foundation”, står bak.

Rapporten skapte logisk nok en smule folkelig støy da den kom. Hva kan man ellers vente med matoppskrifter som vil begrense inntaket av rødt kjøtt til 14 gram per dag, fisk til 28 gram, kylling 29 gram og egg 13 gram.
Jeg har ingen motforestillinger til anbefalinger om å spise sunt. Jeg er også overbevist om at det ikke er særlig bærekraftig, som det heter, å prioritere svære gårdsbruk “befolket” av kjøttkveg, gris og høns foret opp på importert kraftfor. Og jeg har motforestillinger til “grønne” predikanter som vrir seg unna eget samfunnsansvar og i stedet gir drøvtyggende husdyr - og ikke minst småbrukersauen - skylda for at verden er i ferd med å gå av hengslene. Husdyr som i tusener av år har gitt oss mat her til lands. Husdyr som fortsatt gjør seg nytte av norsk fjellheim og som er med på å holde liv i tradisjonelle næringer som hardnakket holder ut i distrikts-Norge til tross for trusler om at post, telefon og jevnlig kommunikasjon blir fratatt dem. De er for få og for små og gir for lite profitt må vite.

Jeg erkjenner et personlig ansvar for at kloden skal forbli beboelig for mine barn og barnebarn i tiden som kommer. Det er livsnødvendig å forvalte naturverdiene våre slik at våre etterkommere fortsatt kan puste i ren luft og gledes over soloppgangen slik det har vært en selvfølge for min generasjon.

Men jeg vemmes over selvgode moralister som klatrer i klassepyramiden og sparker nedover. De som er så forbannet sikre på egen fortreffelighet og kan kjøpe seg lykke ved kjappe shoppingturer til verdens “interessante” storbyer.  Folk som glatt handler med klimakvoter som kamuflerer privatflyets fotavtrykk på den globale forurensingsskalaen, og som sikrer balanse i samvittigheten ved å skli rundt i “forurensingsnøytrale” el-biler i millionklassen resten av uka.
Det er disse som ber oss ta frem brevvekta. Det er disse som står bak formaningene: Vi har et kollektivt ansvar; vi må alle bli sunnere og vi må alle medvirke til å redde verden - vi må telle gram og riskorn. Hver og en av oss skal redde jorda ved å ty til et kosthold som nesten krever egen “regnskapsfører”.

Det er sant at norske borgere i snitt burde vært noen kilo lettere. Vi kunne med fordel ha levd - og spist - sunnere. Men samtidig ligger vi på verdenstoppen i levealder. Vi har nå passert 81 år til tross for biffer, hamburgere og fettvalker. Det er ikke dette som representerer hovedproblemet i en verden der 850 millioner mennesker legger seg på tom mage hver eneste kveld. Og nettopp den dagen vi teller gram til middag for å holde oss sunne og slanke vil 18 000 barn dø av sult ifølge FN.

Med slike tall i bakhodet slår det meg; hvor lenge skal vi akseptere at en økonomisk og politisk overklasse kjøper seg fri for ansvar for felles framtid? Eller: Hvorfor rettet ikke “Eat Foundation” også sin advarende pekefinger mot overflodens maktmennesker som var samlet i Davos på samme tid som budskapet ble formidlet fra landsende til landsende? Her ville de har truffet en sentral målgruppe med betydelig ansvar for dagens tilstand, men som gjerne betaler en inngangsbillett på minimum en halv million kroner uten at de får anfektelser av den grunn.

Jeg synes det er flott at “bemidlede” mennesker bekymrer seg for kloden vår, men budskapet når ikke fram når det skjemmes av dobbeltmoralisme. Ola og Kari influerer knapt negativt på noe klima-regnskap med en pølsemiddag eller to. Det gjør heller ikke sauebonden på Vestlandet eller småbrukeren i Nord-Norge.

I stedet for å krisemaksimere vanlig folks hverdagsliv burde fokus rettes mot et grunnleggende urettferdig økonomisk system som fører til at 850 millioner lutfattige mennesker ikke kan spise seg mette. I stedet for å vifte med moralske pekefingre mot det ene egget for mye i uka burde samvittigheten nyttes til kamp mot en hungersfarsott som
fører til at 18 000 barn dør av sult hver eneste dag. Smak på  tallet: 18 000 barn DØR DAGLIG av sult!

Kort sagt: I stedet for å bruke noen millioner på trivelige dager i Davos med å planlegge ny utbytting, ny profitt, nye måter å tyne jorda på, burde verdens elite heller bruke energien på en dramatisk omlegging av verdens ressursbruk.

Jeg ser ikke for meg at politiske og økonomiske maktmennesker med betydelig ansvar for klodens utvikling vil korrigere kursen for egen maskin. Men uten vilje til å rokke ved det uføret kapitalismen har ført kloden inn i vil heller ikke Gunhild Stordalens korstog bli noe annet enn et slag i luften.