Trojanske hester

Under en minnesermoni etter ofrene for terroren på Utøya for åtte år siden holdt daværende statsminister Jens Stoltenberg en tale der han stilte spørsmålet: Hvordan forsvarer vi oss mot slike angrep mot demokratiet? Hvordan skal vi forholde oss til terrorens ondskap?

Hans svar varmet en gammel dissenter som vokste opp med storsamfunnets mistenkeliggjøring mot annerledes tenkende under den kalde krigen: Vi skal svare på terroren med mer åpenhet, mer demokrati. Var Stoltenbergs facit.
Jeg trodde vel egentlig at utsagnet var for godt til å være sant. Det innebar en folkelig mobilisering som ikke kom av seg selv, det innebar at statsministeren og Arbeiderpartiet og maktapparatet måtte erkjenne hvilket hatsamfunn som var skapt i kjølvannet av trakassering og mistenkeliggjøring gjennom hele etterkrigstiden. Det innebar en erkjennelse av at åpen og fri debatt ikke er noen trussel, men en forutsetning for et samfunn vi kaller demokratisk.
Ved dette årsskiftet er det åpenbart at motforestillingene var betimelig.

Fra mitt ståsted ser jeg nok en gang et samfunn i drift - på vei mot frykt, hat og aggresjon. Lik det jeg vokste opp i. På vei tilbake til den tid da jeg som femåring med nesetippen så vidt over bordkanten under et politisk opphisset juleselskap i 1949 hørte at min onkel - relativt sentral i “Partiet” - ba far min ”passe seg”. “Du er registrert” - var beskjeden.

Det  var den dagen frykten tok guttungen. Ikke på grunn av det som ble sagt. Det skjønte jeg ikke stort av, men jeg så en far som ble taus og kritthvit i ansiktet. Han hadde vært på sitt siste parti- og fagforeningsmøte.
Siden lærte guttungen å takle frykten - frykten for hemmelige navnelister over dissentere som skulle arresteres i en krigssituasjon, frykten for atombomben, frykten for terrorbalansen.

Jeg søkte styrke blant motkreftene, de sterke uredde, men også blant tragiske skjebner som ikke maktet å stå i mot trakasseringen. Slik ble vi formet, vi på venstresida på 50- og 60-tallet.

Etter hvert som den kalde krigen slapp taket trodde jeg vel egentlig at det var et produkt av fornuften - en erkjennelse at det ikke lar seg gjøre å bygge gode samfunn på et fundament av hat, trakassering og frykt.

Det  var feil. Ved dette årsskiftet synes det klarere enn noen gang etter tragedien sommeren 2011 at storsamfunnet har valgt å gå i de samme spor som ble gått opp i min barndom. Det var derfor ingen stor overraskelse da det i førjulsdagene ble kjent at det norske forsvarsdepartementet finansierer den ytterliggående amerikanske tenketanken Atlantic Council. På tampen av fjoråret offentliggjorde denne amerikanske propagandamaskinen en rapport kalt ”Kremls trojanske hester.” Et godt stykke amerikansk vulgærpropaganda og følgelig lite egnet til opphisselse hvis det ikke var for at norske skattepenger er med på å finansiere denne giften, og at TV2 sin utenriksjournalist, Øystein Bogen, er bidragsyter om norske forhold. Og det er gjennom hans penn min barndoms frykt gjenskapes. Med brede strøk maner han fram fiendebildet: SV, Rødt - og av alle - Frp,  er partier som løper Russlands ærend i norsk samfunnsdebatt.

Det er i disse miljøene vi finner svikerne som ønsker avspenning i forholdet til vår nabo i øst, og som vil ha slutt på “sanksjonsregimet mot Russland”.  Og hva SV angår får vi vite at partiet er kritisk til det “militære samarbeidet med USA, inkludert stasjonering av marinesoldater.” Dette er “ekko fra Moskva-linjen” må vite.

Men ikke nok med det: En avis  som Klassekampen og kjente bloggere henges også ut for å formidle russisk propaganda. Felles for de som Bogen har siktet seg inn på er at de til tider har innvendinger mot amerikansk utenrikspolitikk. Slike synspunkter skal man ikke markedsføre her til lands, iallfall ikke hvis man ønsker å nyte godt av det lovpriste demokratiet.

Man må ha slett hukommelse om en ikke kjenner igjen skriften på veggen: Enten er du enig med det “store vi” eller du løper ærend for en fiendtlig makt. Med andre ord: Plutselig er det tilnærmet kriminelt å leve opp til nåværende NATO-sjef Jens Stoltenbergs visjon fra 2011 om å bygge et samfunn på mer-demokrati. Våger du spranget, aspirerer du til evig fortapelse i vår politiske himmel. Som i min barndom og ungdom.

Men hva sier så forvalterne av vårt lokale demokrati og det frie ord om sin bistand til amerikansk giftspredning? Klassekampen har gjort forsøk på å få aktørene i tale:
Atlantic Council svarer ikke på henvendelser. TV-journalist Bogen er Ikke tilgjengelig, men frasier seg på sms ansvar for beskyldninger om at navngitte partier er prorussiske. Kommunikasjonssjef Ingrid Dåsnes i Forsvarsdepartementet innrømmer at departementet har bevilget over to millioner til tenketanken, men har selvsagt ikke “vært involvert i dette konkrete prosjektet”. Noen mening utover det har departementet ikke.

Men det gjenstår som et faktum at at vår regjering bevilger millioner av kroner til en ekstremt høyreorientert tenketank som kriminaliserer norske borgere som trodde at tidligere statsminister Stoltenbergs forsikringer holdt vann. Men det var den gang.

Tar vi sjansen på å ønske hverandre et godt nytt år?