- Dette er det reneste tøv!

Journalist Marte Michelet har skrevet en bok om Hjemmefronten under krigen. Jeg håper hun visste hva hun gjorde i det øyeblikk hun dristet seg til å reise noen problemstillinger som selvoppnevnte sannhetsforvaltere vil ha seg frabedt. For er det noe som har vært vært definert som en tilnærmet historisk dødssynd her til lands, så er det å reise spørsmål ved vedtatte sannheter ført til protokolls av kretsen rundt Hjemmefrontmuseet, støttet av den “kompakte majoritet” av politiske besteborgere.

Marte Michelet valgte likevel å pirke bort i et ømt punkt. Denne gang er det Hjemmefrontens holdning til jødene, fokusert på massedeportasjonen høsten 1942 det dreier seg om. Slike tilløp til politisk ulydighet måtte skape verbal og lyn og torden, slik det også har gjort når det er reist kritikk mot anonymiseringen av kommunistenes innsats under krigen.

Adferden er forunderlig. Jeg trodde eksempelvis i sin tid at angsten for at kommunister skulle få sin berettigede del av æren for norsk frigjøringskamp skulle forta seg etter hvert som en ny generasjon inntok samfunnsarenaen. Men nei, den kampen synes evigvarende, og nå har Michelet i tillegg utvidet scenen dramatisk og dokumentert at også jødene ble sett på som mindreverdige i enkelte Milorg-kretser.

Og aggresjonen flammer opp - etter de samme fronter som tidligere. Nok en gang demonstreres en forbløffende hårsårhet i kretser som i hele etterkrigstiden har strevet etter å ha monopol på sannheten om norsk motstandskamp.
I dette strevet er det fortsatt - 73 år etter krigens slutt - en bærebjelke i prosedyren å benekte  muligheten for at Milorg til tider KAN ha begått alvorlige feil. For eksempel da ledelsen forholdt seg passivt til okkupasjonsmaktens planer om å sende storparten av landets jøder med transportskipet Donau til polske konsentrasjonsleire og en grusom død.

--------------

Opplysningene i Michelets bok skal bortforklares etter samme mal som fornektelsen av innsatsen til kommunistiske motstandskjempere. Parallellen slår meg når jeg tenker på hva jeg opplevde for en håndfull år siden da Forsvaret i Trøndelag raust ba om
unnskyldning for behandlingen av kommunistiske motstandsfolk under og etter krigen.

Det må ha vært en skjellsettende opplevelse for de mange pårørende i salen som hadde mistet sine nære som følge av Gestapos og Henry Oliver Rinnnans framferd i Midt-Norge.
Så, ganske umotivert  sveipet en frost over forsamlingen da lederen for Hjemmefrontmuseet  brukte sin hilsningstale til å repetere tesen fra den kalde krigen: Plutselig var det ikke snakk om oppreisning. Tvert imot: Kommunistene hadde fått sin berettigede del av samfunnets takk, må vite. Dermed var vi med en politiserende fagmanns pennestrek drevet tilbake til den virkeligheten mange har levd med i alle år etter krigen: Diskrimineringen.

-------------

Men kampen fortsetter. Det er Marte Michelets fortjeneste at den nå også omfatter  maktmenneskers behandling av jødene som sto overfor den totale tilintetgjørelsen.
Det er skremmende for det dreier seg om samme sak: Det dreier seg om menneskeverd og respekt. Det dreier seg om grupper og enkeltmennesker som i en historisk skjebnetid ble veiet og funnet for lett av tunge aktører i storsamfunnet. Det være seg jødene, partisanene, Thingstad-gruppa, og Pelle-gruppa, for ikke å glemme uteseilerne, og utallige andre.

Og i denne striden har Hjemmefrontmuseets ledelse samlet seg på feil barrikade. Gjennom år har antikommunismen dominert. Nå er det Milorgs neglisjering av trusselen mot norske jøder det fokuseres på, og fortsatt er det tydeligvis umulig for museets ledelse å innrømme at det kan være tråkket feil, både både under og etter krigen:
I  Dagsavisen forsvarer Hjemmefrontmuseets nåværende leder, Frode Færøy, Milorgs unnfallenhet med å hevde at ”Norske motstandsfolk visste veldig lite om tyskernes tilintetgjørelse- og deportasjonspolitikk”.
En uttalelse som  får Trym Staal Eggen, sønn av redaktøren i den illegale avisa “Nyhetene”,  til å reagere: “Dette er det reneste tøv fra en angivelig faghistoriker”.

Han viser til hva faren skrev allerede 16.desember 1942: “De fleste nordmenn har antagelig hørt om de 1.000 jøder som ble sendt fra Oslo den 26. november. Dette “skib” er kommet fram til tysk Østersjøhavn, men videre savner vi sikre opplysninger om de stakkars offer.” Og redaktøren fortsetter: “En lignende deportering av jøder foregår også fra andre okkuperte land. Jødenes bestemmelsessted er Polen, hvor Himmler i en hatsk tale har uttalt at alle jøder i landet skal utryddes innen utgangen av året 1942”.
Det finnes ytterligere dokumentasjon. Selv ble jeg fortalt av en fremtredende motstandsmann at det allerede tidlig i 1942 var godt kjent -  blant de som “ville vite” - at jødene ble utsatt for et folkemord.

Men historien gjentar seg. Myter blir skapt og gjentatt og gjentatt - om  kommunistenes holdning under krigen - og om norske motstandsfolks påståtte uvitenhet om jødenes skjebne. Og alltid står “autoriteter” fram og stiller “kunnskap” til rådighet for makthaverne. Intet må rokke ved det selvskapte glansbilde av krigens helter.