Fra samfunnsaktører til profitt-maskiner

Massemedia er en underlig organisme. Fra å være ideelle redskaper i samfunnsdebatten, er nyhetsmedier generelt i vår del av verden blitt en arena for profitt-jakt og fungerer som spydspisser i kampen for det bestående.
Parallelt med denne utviklinga forsøker mediefolk å holde fast ved gamle verdier: Begrep som “den frie og uavhengige presse” hører hjemme i enhver festtale der journalister møtes. I forlengelsen av begrepene aner vi “Pressens faglige utvalg” - den selvoppnevnte og selvrekrutterte “domstolen” som skal være garantisten for integritet, balanse og vederheftighet.

I praksis er dette bilde av en nyhetsindustri på slak line, for bak det faglige strevet med å holde fasaden blank arbeider storkapitalen systematisk for å sikre seg kontrollen med næringen. I USA finnes det snart ikke uavhengige store mediehus igjen slik vi kjenner begrepet fra ideelle målsettinger. Hos oss ser vi den samme utviklingen. Lokalaviser - og betydelige regionaviser - spises systematisk opp av de store.
Mens avisene tidligere tonet flagg og ga klare signaler om hvor de hørte hjemme politisk, skjuler stordelen av mediene seg i dag bak begrepet “uavhengig”. I praksis betyr det oftest en klar borgerlig profil som gjenspeiler eierstrukturen. Dette ble resultatet av privatiseringen av norsk presse som grep om seg på 70-tallet og som utryddet partipressen. Medie-Norge gikk på børs i demokratiets navn.
I praksis var det “arbeiderpressen” som havarerte mens borgerlige aviser fortsatte ufortrødent som om intet var skjedd. I dag finnes det knapt et erklært sosialdemokratisk medium her til lands. Selv Martin Tranmæls gamle fyrtårn, “Arbeiderbladet”, gjemte seg bak den intetsigende logoen “Dagsavisen” og presenterer seg nå som moderne, uavhengig og - en smule - samfunnskritisk.

Nå har ikke jeg illusjoner om at mediebildet ville blitt vesentlig annerledes om “avpolitiseringen” av avisene ikke hadde skjedd. Jeg arbeidet selv i en sosialdemokratisk avis i disse årene og det var ingen søndagsskole for unge journalister på venstresiden som det var mange av på den tiden. Jeg har også mange år bak meg i en borgerlig avis der takhøyden lett kunne måle seg med den sosialdemokratiske varianten.
Men på ett område var forskjellen vesentlig: Forholdet til arbeidsliv og fagbevegelse. På dette feltet var tilnærmingen til viktige stoffområder som natt og dag. Ikke minst av den grunn er “avpolitiseringen” -  eller “borgerliggjøringen” - av media som LO også bidro til, blitt en katastrofe for arbeidsfolk. I “moderne” aviser finnes knapt rom for kritisk journalistikk på dette området. Ingen mainstream-medier slåss for arbeiderklassen - ingen taler deres sak i konflikter. De taper i kampen mot kjendisjournalistikken.
--------------------

Så skulle man kanskje tro at mediedirektørene så seg fornøyd med utviklingen? Men var det så vel: Det gjenstår EN konkurrent som faglig har makt til å stå imot forflatingen: NRK. Og nå er skytset rettet mot allmennkringkastingen.
Det er et klassisk utslag av liberalistisk brutalitet vi er vitne til når medie-kapitalister krever vingestekking av NRK fordi statskringkastingen angivelig hindrer dem i å tjene enda flere milliarder. Direktører som i festtaler priser konkurranse som prinsipp vil ha seg frabedt konkurranse hvis konkurrenten blir for brysom.

Det er med andre ord ikke politiske motiver som driver høyresidens aktører denne gang, slik det var da Carl I. Hagen kjørte sine kampanjer mot ARK. Det er logisk. NRKs politiske profil er akkurat like uklanderlig borgerlig som det de øvrige mediehus står for, og panelet av såkalte eksperter - som NRK er storforbruker av - er oftest klart høyreorienterte. Det er utelukkende utslag av grådighetskultur og jakt på mer profitt som jager direktørene opp på barrikadene denne gang.
Og hva så? Hvorfor forsvare NRK mot hylekoret? Jo, ganske enkelt fordi ikke EN krone fra mediemaskinen på Marienlyst pløyes inn i storkapitalens pengesekker. Ingen spekulanter kan gjøre seg lykkelig av lisenspengene mine. DET er grunn god nok. Så får kampen fortsette for et mer nyansert og balansert politisk programtilbud.

Det KAN skje at den liberalistiske hverdagen tvinger klassiske journalistiske verdier inn på scenen igjen. Det KAN komme krav til nyanser, krav til motforestillinger, krav til at politiske “debatter” skal være annet enn utveksling av forutsigbare fraser fra høyrevridde “tenketank-eksperter” med aner fra Libertas-tiden.
For massemediene er sårbare: Lesere og lyttere svikter de gamle mainstream-mediene, NRK inkludert.  De opplever en troverdighetskrise forsterket av særs aktive sosiale medier. Dette er en global trend som i USA er godt bakket opp av en president som profiterer på beskyldninger om “fake news”.

Også her hjemme aner vi samme utvikling. Det er grobunn for alternative nyhetskilder, både til venstre og høyre. Det er en virkelighet selv NRK ikke kan heve seg over i lengden. Det holder ikke lenger å øse forakt og arroganse over amatørene. De lar seg ikke lenger overse, enten vi liker dem eller ikke. Historien gjentar seg: Det var faktisk slik det begynte da samfunnsengasjert amatører for et hundretalls år siden bygde ut avis-Norge i hvert dalføre.