“På en stadion i Santiago
står sangeren Victor Jara,
tatt til fange av tapre soldater
som fryktet hans sang og gitar.
Uten fingre, med innslåtte tenner,
soldater må passe sin vakt.
Trassig synger han for sine venner,
en sang fylt av hat og forakt.”
Slik fanget Lillebjørn Nilsen dramatikken i det som skjedde en sensommerdag i Chiles hovedstad for nøyaktig 45 år siden. To dager senere ble den chilenske frihetskjemperen og kommunisten Victor Jara skutt og liket lempet ut i en bakgate.
Han var en av mange tusen som ble myrdet av generaler og fascister på USAs og CIAs lønningsliste i de uhyggelige kuppdagene. De trodde at myrderiene kunne knuse Salvador Allendes sosialistiske demokrati, og for alltid kneble Victor Jaras stemme.
Slik gikk det imidlertid ikke. Denne sensommeren har fortiden innhentet noen av morderne, iallfall de som fysisk avfyrte skuddene. Åtte tidligere soldater er nylig  dømt til 15 års fengsel mens en niende er fengslet i fem år.
------------
For mange av oss som var unge den gang ble det uhyggelige budskapet fra Santiago stadion en ny påminning om hvilke farlige krefter det militaristiske ytre høyre representerte.
Den gang gjaldt det Sør-Amerika. Seks år tidligere var det Hellas som ble rammet da den såkalte “oberst-juntaen” drepte demokratiet, beskyttet av NATO-parasollen. Også dette kuppet fostret et kulturelt opprør, med kommunisten og komponisten Mikis Theodorakis i front. Slik sett er det en parallell mellom det som skjedde i Hellas og det som rammet Chile, og slike gløtt  bakover i vår nære historie gir oss innsyn i uhyggelige politiske bakrom.
I dag vet vi hva som skjedde på stadioen i Santiago for nøyaktig 45 år siden og i månedene før - og etter - takket være offentliggjøring av CIA- og FBI-rapporter. Det var dette voldsapparatet USA først brukte for alt det var verd i et forsøk på å forhindre at Allende skulle bli valgt som president. Da det ikke lyktes ble milliarder av dollar pøst inn for å destabilisere det sosialistiske demokratiet. Men også det mislyktes. Dermed gjensto EN utvei: Et USA-finansiert militærkupp med general Augusto Pinochet i spissen.
Men Chile og Hellas var ikke enestående eksempler. Det finnes utallige andre bakrom med avslørende scenarier, iscenesatt av “gode demokrater” med USA og NATO i ledelsen, og summen av disse var det som preget en hel generasjon ungdommer på 60-70-tallet.
-----------------
I dag er sceneteppet trukket til side i Santiago - vi kjenner forhistorien, vi kjenner utøverne av et brutalt mord, og  vi vet hvem bakmennene var, hvem som har det reelle ansvaret.
Det er godt at de som brukte maskinpistolene mot Victor Jara ble dømt, selv om det tok 45 år - men det er avslørende at bakmenn og ansvarlige maktmennesker fortsatt hylles for det de ikke er og aldri har vært: Forkjempere for demokrati og sosial rettferdighet.
I historiens avklarende lys er det lett å å la tanker vandre. Det er fristende å søke paralleller. Slik også denne gang. Da oppdager vi også bjelken i enkeltes øyne når de eksempelvis hisser seg opp over Russlands neglisjering av landegrenser. Jeg undrer også på hva Victor Jara hadde sagt til NATO-koret  som unisont roper “korsfest” når Russland for eksempel beskyldes for såkalt innblanding i en amerikansk valgkamp mens det ikke kommer et pip når USA og NATO opptrer som om store deler av verden er deres private bakgård.
Jeg har ingen blåøyd tro på stormakter som ifører seg helgen-antrekk i internasjonal politikk. Russland har åpenbart sitt å svare for, men den formidable dobbeltmoralen som norsk politikk står for - og som mainstream-mediene refleksjonsløst følger opp - er ingen pryd for vårt historiske minne. Særlig ubehagelig er det å tenke på at vi - selv som et lite og ubetydelig land - også bærer et medansvar for den lidelsen som ble påført det chilenske folket.
I forlengelse av slike refleksjoner faller det lett å minnes brevet til det norske folk som Salvador Allendes barnebarn - Pablo Allende - skrev da USAs utenriksminister i 1973, flere år senere var på hyllings-visitt her til lands:  “Kjære Norge. Arrester Henry Kissinger - mannen som planla kuppet hvor min bestefar ble drept.”
Appellen falt på stengrunn. Norges reaksjon på Kissingers “innsats”  var urokkelig. Han ble funnet verdig til Nobels fredspris for året 1973.