På villspor

Forfatteren Edvard Hoem har oppfordret til at Nordahl Griegs minne må løftes.

“Eg meiner vi skal ære våre falne. Dersom Nordahl Griegs grav kan finnast, skal vi finne denne grava”, skriver Hoem. Han viser til at dikterhøvdingen sannsynligvis ble lagt i en anonym fellesgrav etter at bombeflyet han var om bord i ble skutt ned over Tyskland i 1943.

Men anonyme graver bør ikke være noen hindring, mener Hoem; som peker på at “vi har nok kunnskap til å identifisere Nordahl Grieg dersom gravene blir opna.”

Men han legger til: “Ingen ting skjer. Kvifor? Somme spør: Kva skal vi med det? Er det ikkje gått for lang tid?”
Dermed bøyer også Hoem seg indirekte for den overordnede samfunnsumoralen i norsk etterkrigsdebatt: Han repeterer oppdaterte kamuflerende argumenter i en vedvarende kampanje for å underkjenne kommunistenes innsats i motstandskampen, og lar det bli med det. Han vil i alle fall ikke bære til torgs en kjettersk påstand om at slike motforestillinger selvsagt KAN være utslag av en grumset “kampanje” som gjennom to generasjoner har rammet Nordahl Grieg og andre kommunister, og fortsatt gjør det.
Den gamle AKPeren Hoem velger i stedet å kaste stein fra sitt glasshus - og erklærer sin moralske dom over en dikterkollega som “var på politisk villspor med si ukritiske tiltru til Sovjetunionen”.

Slik tvetter man egne hender, slik skaffer man seg innpass i samfunnets bedre kretser, slik ber man - uten å si det - omforladelse for egne synder ved å si: Se her: Nå mener jeg det samme som dere. Jeg mener bestemt ikke det jeg mente i går.
Nåvel. Det får så være. Hoem skal likevel ha honnør for at han slår fast at Griegs politiske villspor ikke rikker “ein millimeter ved det faktum at Nordahl Grieg er ein av dei fremste norske representantene for kampen mot fascismen i Europa.”

Nordahl Grieg begikk aldri noe politisk avbikt. Han sto urokkelig fast ved sine kommunistiske holdninger, selv i de stormer det skapte. Selvsagt provoserte dette det pene borgerskap - over all måte - han var jo en av dem. En frafallen! Og siden har de sørget for at det aldri ble glemt. Derfor ligger han fortsett i en anonym grav i Tyskland. Det har intet med tidens gang å gjøre. Vi har vitterlig vært flinke til å dyrke våre borgerlige krigsidoler - uavhengig av tid. Ja så snublende ivrig har vi vært at vi har kreditert dem for innsats de aldri har ytt.
Men så har de heller ingen politisk fortid! Eller har de?

Hva med alle disse pene menneskene som applauderte Hitlers førkrigspolitikk og
som bekledde samfunnets hierarki da samme fører rystet store deler av Europa ved å la sine bander løpe løpsk “Krystallnatten”? Hvor var de? Hva mente de? I beste fall mente de lite både om denne natten og andre illgjerningsnetter inntil innsatsen til Nordahl Grieg og andre kommunister medvirket til at de atter kunne stå på barrikadene og hylle vår frihet ved å tildele hverandre medaljer for edel dåd.

Og siden har de fortsatt: De “glemte” sviket i 1940 - de glemte forsøkene på å tilpasse seg den tyske okkupasjonsmakten. De medvirket til at en dramatisk del av vår nære historie - i beste fall - er særs unyansert presentert. I verste fall er det snakk om bevisst historieforfalsking.
Og etter krigen? Var det noen av dem som syntes det var greit at amerikanske krigsfly fosforbombet vietnamesere til døde i milliontall? Det var visst det. Også mange av disse er blitt heder til del. Men ble de påminnet sine “politiske villspor” i tide og utide? Aldeles ikke. Kanskje fordi de ikke var “villspor” - kanskje fordi de hele tiden har vært på “rett spor” i et borgerlig samfunn med en - tidvis - snedig oppfatning av hva som er rett og galt.

Kort sagt: Vår politiske hukommelse er solid selektiv. Vår evne til å tilgi og “glemme” er unik, men det gjelder de som er rekruttert fra “rette side“. Motsatt er vår evne til vedvarende vendetta mot venstresiden er også vel utviklet.

Men muligens er vi i dag - 70 år etter at Grieg mistet livet over Berlin - kommet så langt at storsamfunnet er i ferd med å erkjenne at kommunistenes krigsinnsats var med å endre historien i en tid da storparten av “de pene” fortsatt satt musestille. Heder til Pelle-gruppa og Osvald-gruppa tyder på at noe er i bevegelse.

Kanskje er vi også kommet så langt at det er lov å mene at verdenskrigens endelikt kunne ha blitt definitiv annerledes uten “Sovjetunionens” innsats. Kanskje er det heller ikke helt utenkelig at vi en gang får høre en tale ved Nordahl Griegs grav der dikteren, forfatteren og kommunisten blir hyllet for sin utrettelige kamp mot fascisme og nazisme. En kamp der han særlig fikk kompromissløs støtte i “Sovjetunionen”.