Garderobe-tyven

Sosialdemokratiet forundrer stadig mer: Etter at Ap hudflettet Frp under Listhaug-debatten, og Jonas Gahr Støre brukte sitt skarpeste verbale skyts mot høyrepopulister generelt og Fremskrittspartiets hatpropaganda spesielt, vandret de arm i arm inn i stortingssalen og demonstrerte en rørende politisk enighet i ACER-saken. Uten hvileskjær var høyrepopulismen blitt både ufarlig og politisk attraktiv. Godt gjort!
Særlig interessant er det at denne alliansen så dagens lys etter at Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide systematisk hadde overkjørt såvel egen grasrot som partiets allierte i LO. En råkjøring som tydelig bekreftet at samarbeid med høyrekreftene fortsatt skal være hovedsporet i sosialdemokratisk politikk.

Det mest overraskende elementet i dette dramaet var neglisjeringen av fagbevegelsen. Og nå tenker jeg ikke på rebelske fagforeninger som det alltid har eksistert noen av. Det var LO-sekretariatet og LOs største forbund Gahr Støre feide av banen på sin ferd mot et harmonisk fellesskap med regjeringspartiene.

Spillet fra Støre og Barth Eide er så demonstrativt provokatorisk at det må betegnes som historisk. Og spørsmål som tvinger seg fram er følgende: Hvorfor skjer dette nå? Hva blir det neste?
Det som synes opplagt er at partiledelsen IKKE har latt seg skremme - verken av  fjorårets katastrofevalg eller meningsmålinger i etterkant. Sannsynligvis klamrer de seg til håpet om at storparten av den dramatiske velger-svikten er en effekt av Giske-saken. En vemmelig tildragelse som vil tørke bort av seg selv. Dessuten: Har ikke en flom av meningsmålinger etter valget vist at høyre-kreftene er på offensiven, noe som skulle tilsi at det kan lønne seg for sosialdemokratiet å følge opp?  Forsmaken på at det tenkes slik fikk vi allerede tidligere i vinter: Plutselig fant partiet tiden inne til å opptre som en blåkopi av Frp i innvandringsspørsmålet. “Streng og rettferdig”, messet den nye innvandringspolitiske talsmannen på alle kanaler. Er det noen som har hørt det før?
Men andre refleksjoner kan også legges til grunn som forklaring på det som nå skjer: Betyr det eksempelvis noe at den klassiske fagbevegelsen er svekket? Kan DET medvirke til at vestkant-sosialdemokrater har valgt å aksjonere? LO har tross alt vært en brysom medspiller som til og med har sagt tvert nei til EU-medlemskap.

I sum kan dette ha inspirert Gahr Støre-fraksjonen til å parkere en institusjon som det faglig-politiske samarbeidet. Ganske enkelt fordi de mener det har gått ut på dato. Dessuten skal det ikke glemmes at i den grad fagbevegelsen viser livskraft skjer det gjerne i funksjonærforbund som i sin tid ble ble betegnet som “gule”. Den gang et skjellsord, i dag en beskrivelse av faglige sammenslutninger med sympati langt inn i Høyre og i vestkant-sosialdemokratiet.“Modernisering” og fornyelse” heter slike kursjusteringer på   moderne norsk, men det betyr alltid høyredreining.

Kanskje er det ingen tilfeldighet at mye skjer samtidig? Det er muligens også vel overveid når den solide høyrefraksjonen i Oslo Arbeidersamfunn nettopp denne våren kommer med krav om at partiet må vedta nytt prinsipprogram. Også det under slagordet “fornyelse”.

Det er ingen hvem som helst som leder dette partilaget. Det er Fredrik Mellem som i vinter plutselig startet et forunderlig korstog mot arbeiderbevegelsens venstreside, og som tok mål av seg til å renske hovedstadens 1. mai-tog for kommunister.
Siden har han i intervju med Klassekampen skissert hvordan morgendagens arbeiderparti skal bli. Og det er - iallfall verbalt - noe ganske annet enn dagens utgave som bygger på et program vedtatt i 1981. Her innrømmer han rett nok at også sosialdemokratiet i sin tid sloss mot utbytting og undertrykkelse. Men på utpust legger han til til at partiet egentlig - siden tidenes morgen - har akseptert “det frie markedet som det mest hensiktsmessige for å oppnå velstand, velferd og utvikling i et samfunn”.
Jeg er ikke overbevist om at Martin Tranmæl ville ha signert denne historieskrivinga. Selv forfatterne av gjeldende program avviste slikt tankegods fordi det ville “overlate styringen til markedskreftenes frie spill”. |
Men her er vi vel ved sakens kjerne. Tesene fra 1981 er for radikale for Mellem og dagens partiledelse. De føler seg nærmere knyttet til Høyres prinsipprogram der det heter at “markedsøkonomien bidrar til innovasjon, sysselsetting, vekst og velferd.” Ord om annet det samme som Oslo Arbeidersamfunn nå vil ha som politisk kompass for morgendagens Ap.

Nærmere politisk tyveri kommer man knapt. Det er imidlertid ikke første gang Arbeiderpartiet beskyldes for å rappe Høyres garderobe. Allerede for noen tiår siden ironiserte daværende Høyre-leder Jan P. Syse over slike kleptomane tilbøyeligheter. Men det er første gang at fremtredende tillitsvalgte faktisk ønsker at tyveriet skal programfestes!