Krig er forakt for liv

(19 - 2017) For vel 80 år siden satt Nordahl Grieg i Ny Hellesund og skrev diktet «Til Ungdommen». Et dikt preget av dyp uro og angst for hva som var i ferd med å skje i Europa på siste halvdel av 30-tallet, men også preget av en undertone av tro på framtida.
Stemningen var ikke tilfeldig. I Tyskland herjet nazistene, og mens verselinjene ble festet til papiret skjedde det til akkompagnement av kanondrønn i Madrids gater: Soldater som støttet den folkevalgte radikale regjeringen slåss for livet mot general Francos profesjonelle fascist-hær, aktivt støttet av Hitler og Mussolini.
Her hjemme gikk frontlinjene etter det samme mønsteret: Arbeiderungdommen, fagbevegelsen, NKP og stordelen av Arbeiderpartiet stilte opp for det spanske demokratiet, mens høyresiden – med toneangivende aviser som Morgenbladet og Aftenposten i tet - omfavnet det fascistiske opprøret.Jeg får fortsatt frostrier når jeg leser et sitat fra en leder i Morgenbladet fra denne tiden:«Med stigende forferdelse har omverdenen fulgt de tilstander - uverdige selv blant bavianer – som det radikale socialistiske styret i landet har skapt.»Det var på denne bakgrunn «Til ungdommen» ble skrevet:
Her er ditt vern mot vold,her er ditt verd:troen på livet vårt,menneskets verd.For all vår fremtids skyld,søk det og dyrk det,dø om du må – men:øk det og styrk det!
Stilt går granatenesglidende bånd.Stans deres drift mot død,stans dem med ånd!Krig er forakt for liv.Fred er å skapeKast dine krefter inn:døden skal tape!
Siden disse verselinjene ble satt på papiret har verden opplevd åtti blodige år og 120 millioner døde på utallige slagmarker. Tall som dokumenterer at døden ikke har tapt. I tillegg kommer uhyggelige tall på sårede, lemlestede og sønderrevne familier som aldri lar seg hele.
Den spanske borgerkrigen er en del av denne virkeligheten, med en vanvittig råskap som øvelsesarena for det tyske og italienske flyvåpen. Hundretusenvis av døde spanjoler var prisen for Francos seier. Over femti norske arbeiderungdommer som hadde meldt se som frivillige på demokratiets side var blant dem.
Noen år etter var verdenskrigen en realitet. Titalls av millioner ble drept. Og fortatt drepes millioner på slagmarken i fånyttes kriger. Myrderiene blir bare stadig mer effektive.
For femti år siden slapp amerikanske bombefly sin dødbringende last over Vietnams hovedstad Hanoi – en krig som kostet nærmere fem millioner menneskeliv. Samme høsten - besøkte Aps partisekretær Haakon Lie Sør-Vietnam der han hyllet de amerikanske bombetoktene.
For seks siden la president Obama og utenriksminister Hillary Clinton sine hoder sammen. Også de ville gjerne ha et omdømme som krigsherrer. Dermed var grunnlaget lagt for et nytt inferno. Denne gang i Libya. Norge var aktiv krigsdeltaker og slapp 567 bomber over det libyske slettelandet til applaus fra et samlet storting, Hvor mange drepte sivile som lå igjen etter bombetoktene har ingen bekymret seg for. Men innsatsen ble hyllet av krigspresidenten i Det hvite hus: Fredsnasjonen Norge hadde gitt et «slagkraftig» bidrag i krigen.
Et uhyggelig minne som fester seg etter denne krigen er utenriksminister Hillary Clinton som jubler og klapper i hendene når hun ser bildet av det blodige og lemlestede liket av ex-president Muammar Gadaffi. Deretter sikret hun seg en plass i historien med ordene «vi kom, vi så, han døde»!
La meg heller ikke glemme den kanskje mest avslørende av Vestens seinere «småkriger»: Det gjelder selvsagt George W. Busch og hans «Operation Freedom» i Irak. Nok en krig tuftet på løgn med en utenriksminister som førte FN bak lyset, ivrig bakket opp av en like løgnaktiv engelsk statsminister.
Det er ikke min påstand. Budskapet låner jeg av USAs forsvarsminister Robert Gates som for fem år siden oppsummerte myrderiene på følgende diplomatiske måte: «Forutsetninger som rettferdiggjorde krigen, viste seg å være ugyldig». Punktum.
«Kast dine krefter inn, døden skal tape,» skrev Nordal Grieg til ungdommen for 80 år side. Det har passert generasjoner av ungdom siden den gang. Gang på gang har vi opplevd massive demonstrasjoner mot krigsgalskapen. Irak-krigen provoserte ti millioner ut i gatene. Bare i Oslo demonstrerte 60.000 mennesker. Men til nå har vi vandret fånyttes. Og det vil vi fortsette med så lenge krigsprofitørene håver inn milliarder og fritt kan plassere sine håndlangere i politiske toppstillinger.
Men vi har ikke lov til å gi opp. Det skylder vi Nordahl Grieg som selv tilhører de unge døde. Det skylder vi de titalls av millioner som er myrdet på slagmarken.«Krig er forakt for liv - Fred er å skape».