Dongeri eller mørk dress?

(16 - 2017) -Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen! ropte daværende partisekretær Martin Kolberg fra Ap-landsmøtets talerstol for noen år tilbake, og hyttet med neven som en blåkopi av navnebror og mentor Martin Tranmæl. Og ble latterliggjort av høyresiden. Definert som et politisk fossil - passert av tiden. Man forlystet seg i Høyres hus - for tidlig.
For den gamle sosialdemokraten visste hva han gjorde. Han kjente kraften i ordene og forsto at budskapet ville “gå inn” på arbeidsplassene. Og nå har han gjentatt det. Ved inngangen til årets valgkamp har han i tillegg funnet det hensiktsmessig å trekke Trygve Bratteli frem fra historiens skyggeland med en yndig liten historie om partiformannen som i 1973  kom med følgende formaning til den nytilsatte organisasjonsarbeideren Kolberg: “Glem aldri kampen mot høyrekreftene!” Sa Bratteli den gang. Og nå - ved inngangen til valgkampen i 2017 - finner Kolberg det hensiktsmessig å tørke støv av advarselen.
Fra mitt ståsted er det selvsagt lett å trekke på skuldrene til slikt. Har ikke Ap for lengst gitt opp kampen mot høyrekreftene? Selvsagt. I praktisk politikk. På mange områder. Og det vet den gamle partisekretæren så inderlig vel. Men han vet også hvor farlig det er hvis dette inntrykket skal stå i fokus under årets valgkamp.
Han frykter at historien skal gjenta seg og at partiet nok en gang skal grunnstøte i møte med fotfolket slik det gjorde etter at den første Stoltenberg-regjeringen på skarve halvannet  år sto for massesalg av “arvesølv”. Det er nok å nevne stikkord som Statoil og Telenor, Kreditkassen, Norsk Medisinaldepot, Arcus og gruveselskapet Olivin. At den “rød/grønne” regjeringen fulgte opp med nye salgsframstøt gjør ikke bildet lysere. Samlet sett en privatiseringspolitikk fullt på høyde med det duoen Solberg/Jensen har prestert i sin fireårsperiode. Det er heller ikke “fake news” at titusenvis av velgere vendte partiet ryggen etter Stoltenbergs “salgsbølge”.  Ved stortingsvalget 2001 opplevde Ap sitt dårligste valgresultat etter krigen med 24 prosent av stemmene!
Dette minnes Martin Kolberg - illusjonen av “klassekamp” må derfor opprettholdes og pleies. Og han vet mer: Han vet også at Solberg/Jensen-regjeringen har avslørt seg overfor store lønnstakergrupper som har glemt, eller kanskje tilgitt, Stoltenbergs høyreavvik. I stedet har de rettet frustrasjonen mot dagens regjering med det resultat at Høyre og Frp har fått halvert oppslutningen blant landets LO-organiserte siden siste stortingsvalg. Det er reaksjonen fra lønnsarbeidere som nok en gang har fått erfare på kroppen hva høyrepolitikk betyr, og de liker ikke hva de opplever, og reagerer deretter. Alt dette registrerer en gammel ringrev med halvannen mannsalder i politikkens førstedivisjon. Han ser i ettertid klart hvor klokt det var å hylle fellesskap med fagbevegelsen på et tidspunkt da “alle” trodde at det var bak mål. Nå er det like tydelig at det er gjennom klar verbal front mot høyrekreftene at medvinden blant en million LO-organiserte skal befestes. Slik meisles et parti på parti med landets lønnstakere i nær allianse med landets desidert største fagorganisasjon. Det blir penger og stemmer av slikt. Samtidig ser vi et annet historisk trekk: En ny versjon av Johan Nygaardsvolds ”By og land - hand i hand” fra 1936. Også det en sterk allianse som klart uroer regjeringspartiene. Med dette som bakteppe skulle man kanskje tro at vi står overfor en parademarsj den siste måneden foran valget. Men så enkelt er ikke livet når partileder Jonas Gahr Støre - parallelt med Martin Kolbergs strategi - flørter heftig med sosialliberale ideer. Det finnes ingen annen betegnelse som beskriver hans verbale begeistring for den franske presidenten Emmanuel Macron. Et inntrykk som forsterkes på hjemmebane ved hans logring til det fagforeningsfiendtlige Venstre samtidig som han legger seg flat for KrF som så langt beviselig har foretrukket nærkontakt med Frp og Siv Jensen.
Sett i dette lyset er det grunn til å spørre hva som egentlig foregår i Ap foran årets valg: Er vi vitne til et avansert spill for galleriet der Martin Kolberg har tatt på seg “dongerien” åpenbart  for å forsterke den gjæringsprosessen vi er vitne til i tunge deler av fagbevegelsen, mens partilederen skal pleie de mer sofistikerte dresskledde kretser som han åpenbart trives best i?
Eller er dette opptakten til en sosialdemokratisk maktkamp? På den ene siden den gamle partiarbeideren som klok av skade frykter at en ny høyreglidning skal føre til kollaps på grunnfjellet, og på den andre den elegante sosialliberaleren som vender seg til den pyntelige middelklassen og i tillegg håper partiet kan surfe på fransk medvind og ny oppgangstid for EU.
Uansett: Det er en dristig manøver vi er vitne til - enten det er resultat av grundig regi eller politisk spenning under utvikling. Det bekreftet også LO-lederen som raskt markerte standpunkt med å smelle til partilederen etter hans siste sormflørt med Venstre.
I lengden er det nok ikke plass til både “fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen” og “Macron, Macron, Macron”. Ikke en gang i Arbeiderpartiet.