(7 - 2017) Begrepet «falske nyheter», eller «fake news», omtales i mediene som noe overraskende nytt. Det er president Trump som skal ha innført denne formen for informasjon i USA og den omtales som uredelig og som en fare for sannheten.

Faktisk var det fredsprisvinneren Obama som innførte en lov i desember 2016 som har til hensikt: «å lede, synkronisere og koordinere innsatsen til den føderale regjeringen for å oppdage, forstå, avsløre og slå tilbake mot fremmede staters og ikke-staters forsøk på propaganda og desinformasjon rettet mot undergraving av USAs nasjonale sikkerhetsinteresser. » Dette gir presidenten fullmakt til å opprette et Globalt handlingssenter som skal ha til oppgave å lage de nyheter som passer regjeringen til enhver tid. Denne loven er et opplegg for informasjonskrig. Og USA vil bruke press for «å skaffe til veie bidrag eller inngå kontrakter om finansiell støtte til sivile samfunnsgrupper, innholdsleverandører til media, ikke-statlige organisasjoner, regjeringsfinansierte forskings- og utviklingssentra, private selskaper eller akademiske institusjoner.» Rakst løp mediepolitisk talsmann i Høyre, Kårstein Eidem Løvaas, til  Dagbladet og sa at Høyre vil opprette et statligfinansiert fond for gravende journalistikk. Begrunnelsen hans er at han er skremt av graden av «rykter og falske nyheter» som i valgkampen i USA. Hvordan kan det gå an å være skremt av fenomener man selv bidrar til å holde liv i? Redaktører og journalister i de systemtro, hovedstrømsmediene, har da alltid beholdt nattesøvnen selv om de bevisst har spredd «informasjoner» ustanselig som er avslørt som falske nyheter. Tyven roper nå: »Fang tyven!»
Av alle informanter har nå mediehusene VG, Dagbladet og NRK blitt enige om å gå sammen om tjenesten «Faktisk», som skal motvirke feilinformasjon, enten den er bevisst eller utilsiktet, ved å faktasjekke det offentlige ordskiftet og avdekke falske nyheter. Med andre ord: Ryktemakerne og sladrekjærringene skal oppkaste seg til dommere om hva som er rett og galt i den offentlige debatt. Ansvarlig redaktør for prosjektet blir Dagbladets SKUP-vinner Kristoffer Egeberg. Han sier:
– Vi skal faktasjekke det politiske ordskiftet. Vi skal faktasjekke også mediene. Vi skal faktasjekke påstander, poster og saker i sosiale medier, spesielt de postene og sakene som er trender. Vi skal faktasjekke debatter og kommentarer som får stor oppmerksomhet. Og vi skal også avdekke falske nyheter, lover han. Det blir bare mer meningsløst og naivt når lederen for dettet sannhetsprosjektet, Egeberg, forsikrer oss om at Faktisk også skal faktasjekke sine egne tre deltager-redaksjoner.
­-Dette betyr selvfølgelig at vi også skal faktasjekke påstander som fremkommer i Dagbladet, VG og NRK. Faktisk-redaksjonen skal jobbe helt uavhengig av våre eiere og partnere, sier Egeberg. Det er like troverdig som å kreve at lystløgneren selv skal analysere sin egen ærlighet. Tror man at folk er helt uten egen vurderingsevne? Det er ikke tilfeldig at folks tillit til journalister og medier er sterkt synkende. Denne hybriden av en redaksjon og sannhetskommisjon er en direkte innrømmelse av at media ikke alltid taler sant og at det er godt grunn for mistillit.
Hvordan de skal faktasjekke og hvilke kilder som skal gi dem sanne fakta, sies det ikke noe om. Hvem har fasiten? UPI, BBC, Washington Post, Bildzeitung? Neppe Russia Today som i følge deltakerne i Faktisk bare driver med propaganda mot USA, NATO og EU. Som til og med bringer stoff om russiske planer om atomnedrustning.
Med hvilken integritet, på bakgrunn av tidligere utvist presseetikk i pressehistorien ,kan NRK, VG og Dagbladet henvise til i sin nyvakte interesse for sannheten? Mellomkrigstidens antikommunisme og Sovjethat overskygget alle advarslene mot fascismens framvekst og Hitler-Tysklands. Man innrømmet aldri Den kalde krigens overvåking og simple mistenkeliggjøring av kommunister, sosialister og andre som var mot opprustning og NATO-medlemskap. Aldri ga pressen oss motforestillinger mot eller bevis for at disse medborgerne var en fare for rikets sikkerhet. Utenriks- og innenrikspolitisk ble offentligheten overøst med ensidig propaganda for Vestens fortreffeligheter satt opp mot malende beskrivelser av de sosialistiske lands elendighet.
I de seinere år har den ukritiske ensrettingen brutt alle grenser. De sannhetssøkende tre mediene spredde systematisk løgnene som førte opp til bombinga og ødeleggelsen av Libya i 2011. De gikk god for USAs løgnaktige påstander om Saddam Husseins angivelige «weapons of mass destruction». Dagbladet spredde den falske nyheten om at Russland hadde hacket et strømselskap i Vermont. Alle tre spredde ukritisk den fullstendig manipulerte historien om den kvestede «gutten i ambulansen» i Syria  som bevis på Assads grusomheter og fortidde at kilden var laget av al-Qaidas PR-avdeling  «De hvite hjelmene».  Faktisk skal intervenere i sann tid og dele ut stempler som sier hva som er fakta og hva som ikke er det. Det er noe så naivt ureflektert over dette, som om sannheten finnes i en eller annen fasit. Alle vestlige medier kunne umiddelbart, over natta, slå fast at det var Russland som hadde skutt ned det malaysiske flyet MH17 over Ukraina i 2014. Fortsatt er det ingen bevis for dette «faktum». Tvert om det er tyst om saken. I dag er det demonisering av Putin, Russland og Assad, Syria som er utsatt for medias «fakta»-spredning. Dagbladet er forrest i å spre russerfrykt. For en kort tid siden var forsiden dominert av «Hvorfor vi må frykte Putin?». Ikke ett ord i avisen om at Russland vil ensidig ruste ned atomvåpenarsenalet, at USA/NATO-alliansen har et krigsbudsjett på nesten 10-ganger det russiske og mer skal det bli.
Denne sannhetskommisjonen har bare en oppgave: Å hvitvaske og kontrollere alle informasjoner og bestemme hva som er fakta eller ikke, for at vi fortsatt skal sluke den propaganda som USA krever. Når tilliten rakner for mediene må de finne nye utspekulerte måter å få den tilbake på.