Leder: Hva skjer etter krigen?

Selv om krigen raser i Ukraina, hvor lenge vett vi ikke, er det noen som gjør seg tanker om hva kommer etter. Europas ledende politikere slår fast at verdensdelens nye posisjon er blitt endret. Forholdet til Russland blir ikke som før.

Skrevet av Harald Ø Reppesgaard.

Generalsekretær Stoltenberg i NATO og utenriksminister Huitfeldt har ikke uventet varslet en framtidig uforsonlig holdning til Russland på grunn av krigen og De er på linje med krigshaukene i USA og EU som krever hardere sanksjoner og mer våpen til Ukraina og sterkere opprustning i vårt eget. Har Europa egentlig vært noe rolig hjørne av verden etter den 2. verdenskrig? Krigene i Jugoslavia 1991 til 2021, uten FN-mandat, skapte nye stater og ekstrem nasjonalsjåvinisme i flere. Krigstrusler mellom NATO- landene Tyrkia og Hellas. Under Putins regime er nasjonalismen i Russland styrket seg dramatisk. NATO rykket østover i de nye statene med økt opprustning og spenningspolitikk. Russerne rustet opp i grensene til sine nærområder. Politisk og økonomisk uro har skapt aksjoner og protester i mange EU-land som i Frankrike. Det er flyktningkrise, energikrise og verbale slagsmål som oversvømmer oss med ulike mellomrom.

Demonisering og regelrett personlig trakassering av statsledere og regjeringsmedlemmer både i Russland og i EU-landene har sperret for en mer verdig, balansert diplomatisk kommunikasjon vi savner fra dem som fremhever vår sivilisasjon i motsetning til de som er uenige med oss. Flyktingstrømmen flommet over oss etter NATOS og USAs kriger i Midt-Østen og Libya.

Høyreekstreme partier, nynazistiske organisasjoner og rasister kappes om å overgå hverandre i hatretorikk. Er det dette Europa vil skal hegne om, framover? Disse «verdiene» og «idealene» er sterke innslag i våre demokratier som vi så ofte framsnakker. Det russiske angrepet på Ukraina har gitt bensin på bålet til hatpropagandistene og velsigner oss med knebling av ytringsfriheten på begge sider av frontene. Selv de som fordømmer Russlands krig mot Ukraina må skynde seg å understreke og repetere sine fyrop når de våger å analysere årsakene til at Europa ikke maktet, eller var villige, til og løste krisene før krigen brøt løs. De er redde for å bli stemplet som Putinister og for å spre kynisk russerpropaganda. Alt fredsarbeidet under og etter den kalde krigen blir latterliggjort nå. De som kaller seg fredsforkjempere blir enten møtt med overbærende smil og høflig hodenikk av dannete NATO- tilhengerne som mener vi er naive og uforstandige eller rasende tilrop fra meningsterrorister som ber oss dra til helvete.

Er det denne utviklingen som skal være veikartet nå krigen en gang er slutt. Kan man snart innse at krig bare skaper tapere unntatt våpenindustrien og maktpolitikere som er dominert av narsissisme og egeninteresser.

Har noen hørt ett ord om fred, samhandling og respekt som nøkkelord til Europas framtid? Selvfølgelig har Russland et stort ansvar for et fredeligere Europa men som ikke på noen måte fritar NATO/USA og EU for sitt. Det fritar i alle fall ikke «fredslandet» Norge.

Mellom all krigsretorikken, fordømmelsen av krigshandlingene og antipatien mot alt russisk savnes uttalelser fra regjeringen om hva slags ny ordning i Europa man tenker seg, Ikke minst hvordan vårt naboskap til den russiske fienden skal forvaltes. Er det mer opprustning i landet vårt, flere krigsøvelser, flere sofistikerte våpentyper og overvåkingssystemer, nye infame konstruksjoner for psykologisk krigføring m.m. som skal sikre vår trygghet og frihet? Er det den eneste lærdommen fra Ukraina-krigen? Vi har til gode å se noen statsmannskunster fra statsminister Gahr Støre i retning av å gå inn for en langt mer uanstrengt forhold til Russland. Det å innta en mye friere og uavhengig stilling fra amerikansk politisk og militært formynderskap ville være et positivt bidrag. Det å ta skritt til tillitsskapende tiltak ved å tone ned sanksjonsåket ovenfor Russland, pålagt oss av USA og EU, vil vise vei. Det vil gå fra fiendskap til et bedre naboskap Norge er tjent med.

Det første tegn på vilje til tillitsskapende tiltak vil være at regjeringen ikke anbefaler Stortinget å stemme for de fire nye amerikanske basene på norsk jord.

Den13. mars 2017 uttalte Norges tidligere statsminister, Kåre Willoch til VG:

«Russland annekterte Krim fordi de fryktet for at Ukrainia kunne bli medlem av NATO.» Han føyde til at det ikke var realistisk å tro at Russland noen gang ville oppgi Krim og at sanksjonene mot Russland derfor ville bli feilslåtte. Han ba da og flere ganger seinere om at landene i vest måtte søke dialog og forhandlinger med Russland for å komme ut av den konfrontasjonspolitikken som da bygget seg opp.

Solberg regjeringen hørte ikke på Willoch. Den gjorde det motsatte. Tilskyndet av USA, flyttet den spenningen og konfrontasjonspolitikken fra Ukraina og Krim, til Nord-områdene, til Finnmark, til Barentshavet og til Kola-halvøya.

Den samme politikken er den som følges opp av regjeringen. Statsminister Gahr Støre klapper nå av begeistring for Sveriges og Finlands inntreden i NATO. Han mener at vi vil få et mer «fredelig» NATO når et nytt tyngdepunkt i NATO flyttes til Norden. Han som selv i dag ville bombe Libya sønder og sammen. Europa går dystre tider i møte. Heldigvis er den internasjonale fagbevegelsen, som i Norge, tydelige i kravene om nedrustning og en ny fredspolitikk.

Marin Luther King sa for vel 60 år side: «Skal fredsbevegelsen vinne må den organisere seg like godt og sterkt som krigskreftene.»

Dette er jobb nummer en som omfatter hele verden og som er eneste mulighet for å sikre liv og trygghet for alle.