Leder: Høyre, et arbeiderfiendtlig parti

Høyre har lansert førsteutkastet til partiets partiprogram for perioden 2021 til 2025. Det er kjente toner fra Høyre, troen på markedet, mer privatisering, skattelettelser og større fleksibilitet i arbeidslivet. Og vi vet hva dette fører til, fortsatt økende forskjeller på folk og større utrygghet i arbeidslivet.

Skrevet av Terje Bjørlo

Erfaringen med privatisering og konkurranseutsetting har gjennom mange år gitt oss solid kunnskap om resultatene. At konkurranseutsettingen fører til lavere priser har vært noe Høyre har argumentert med gjennom år. Men er det slik i virkelighetens verden? Og for arbeidsfolk som har hatt gode og trygge arbeidsplasser i offentlig sektor har konkurranseutsettingen vært dyrekjøpte erfaringer, for å si det mildt

Fra 1. januar 2003 skulle alt drift- og vedlikeholdsarbeid av veier som Statens Vegvesen tidligere hadde utført, som oftest med egne ansatte, konkurranseutsettes. Produksjonsavdelingene til Statens Vegvesen ble overført til det nyetablerte statseide Mesta. Mantraet var mer vei for pengene. Riktignok falt prisene de første årene. Men da entreprenørene hadde høstet erfaring med denne typen arbeid, steg prisnivået kraftig for nye kontrakter. Etter syv år med konkurranse kunne Dovre Group dokumentere «at kostnadene i 2008 og 2009 er i størrelsesorden 30 % høyere enn før konkurranseutsetting.» Og de ansatte i Mesta, som tidligere hadde hatt pensjonsordningen i Statens pensjonskasse, fikk etter hvert en dårligere privat pensjonsordning. Penger måtte spares, og da rammes vanlige folk av høyrepolitikken.

Nå er det flere yrkesgrupper som deler erfaring med tidligere ansatte i Staten Vegvesen. Ansatte i Posten Norge måtte også inn på en dårligere pensjonsordning for å spare penger da postombæringen ble konkurranseutsatt. Det samme skjedde i NSB i 2017. For å møte den framtidige konkurranseutsettingen gikk de ansatte over på en innskuddsbasert pensjonsordning. Denne er dårligere enn tjenestepensjonen de tidligere hadde hatt i Statens pensjonskasse.

Også renholdere, som tidligere var ansatt i Forsvarsbygg, har fått merke følgene av konkurranseutsettingen. 61 av dem gikk til rettsak for å beholde opptjente rettigheter etter at de gikk fra Forsvarsbygg til ISS. Saken har gått helt til Høyesterett. Dommen var et slag i ansiktet på renholderne. De får ikke beholde særalderspensjonen eller sin opptjening i offentlig AFP. Mange av dem taper store penger. Eller som Høyesterett kunne konstatere, en «meget følbar svekkelse» av arbeidsvilkårene. Mange av renholderne har nå ingen mulighet for å gå av med AFP ved fylte 62 år. Og hvordan har det gått med kvaliteten på renholdet? Jo etter konkurranseutsettingen har kvaliteten på renholdet vært slik at det har vært nødvendig å stenge av flere bygg.

Innenfor barnehagesektoren er det nesten en lovmessighet at de som er ansatt i private barnehager har dårligere lønns- og arbeidsforhold enn de som er ansatt i kommunale barnehager. Det samme mønsteret er det innenfor sykehjemsektoren.

Neste gruppe som skal føle konsekvensene av Høyres og høyresidas arbeidslivspolitikk, er drosjesjåførene. Når frislippet kommer, og det nærmest blir fritt fram for alle til å kjøre drosje, er det sannsynlig at lønnsnivået i bransjen går ned. Og drosjesjåførene er langt fra å være lønnsvinnere, selv før frisleppet.

I regjeringserklæringen anerkjente regjeringspartiene det uorganiserte arbeidslivet. Likevel heter det i Høyres programutkast at det skal legges til rette «for et organisert arbeidsliv med et godt trepartssamarbeid.» Partiet har for så vidt lært at ordningen med fagforeningsfradrag ikke bør angripes. Men Høyre svekker ordningen ved at satsene beholdes uforandret år etter år, fordi verdien av fradraget stadig reduseres grunnet inflasjonen.

Fra Høyres side gjentas det til stadighet at hovedregelen skal være faste og hele stillinger i arbeidslivet. Likevel gjør partiet sitt til at dette undergraves. I utkastet foreslås det å «Legge til rette for fremtidsrettede arbeidslivsreguleringer, som ivaretar nødvendig fleksibilitet og tilpasning for så vel arbeidstakere som arbeidsgivere.» Videre foreslås det å «Ha et innleieregelverk som sikrer næringslivets behov for arbeidskraft samtidig som de ansatte sikres gode vilkår. Innleieregelverket bør differensieres basert på hvilke bransjer og regioner som har størst utfordringer.» Partiet vil også svekke arbeidsfolks makt ved å «Arbeide for at mer av lønnsdannelsen i offentlig sektor kan skje gjennom lokale forhandlinger.»

Privatiseringsiveren og forfordelingen av privat sektor er tydelig i programutkastet. «Sørge for at private som leverer tjenester til det offentlige ikke har dårligere konkurransevilkår enn offentlige leverandører.» Men det sies selvsagt ikke ett ord om det motsatte, jfr. lønns- og arbeidsvilkår i private bedrifter som er «konkurrenter» til offentlig drevet bedrifter. Da er det helt i orden at de private bedriftene tilbyr dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn det som er nivået i offentlig sektor. Videre heter det: «Sørge for at offentlige aktører i størst mulig grad benytter eller søker løsninger på det private markedet fremfor å utvikle egne løsninger i konkurranse med private aktører.»

Overraskende er det heller ikke at Høyre fortsatt går inn for nedsalg av statens eierandel i næringslivet. Ett eksempel er Equinor. Dessuten går partiet inn for underfinansiering av offentlig sektor. De forhatte ostehøvelkuttene fortsetter.

Programutkastet er velkjent Høyrepolitikk. Mer privatisering, nedbygging av offentlig sektor, angrep på fagbevegelsen og svekking av arbeidsmiljøloven. Og selvsagt skal fortsatte skattelettelser bidra til å undergrave velferdsstaten. Konklusjonen er åpenbar: Høyre er et arbeiderfiendtlig parti.