• Hjem
  • Leder
  • Leder: Identitetspolitikken undergraver arbeiderklassens kampkraft
Revellers take part in the annual Gay Pride parade, also called Christopher Street Day (CSD), under restrictions due to the outbreak of the coronavirus disease (COVID-19) in Frankfurt, Germany, July 18, 2020. REUTERS/Kai Pfaffenbach TPX IMAGES OF THE DAY
Revellers take part in the annual Gay Pride parade, also called Christopher Street Day (CSD), under restrictions due to the outbreak of the coronavirus disease (COVID-19) in Frankfurt, Germany, July 18, 2020. REUTERS/Kai Pfaffenbach TPX IMAGES OF THE DAY

Vi ser at i alle bevegelser og opprør i Europa og i USA som har vekket oppsikt i de siste årene, er det samling om enkeltproblemer som mobiliserer folk. Det er mennesker som er definerte som minoriteter som reiser seg mot den urett og forfølgelse de erfarer i de samfunn de lever. Før «identitetspolitikken» ble etablert som motstykke til en diskriminerende og segregerende politikk fra majoritetens side, var det snakk om at det var et fellesskap mellom alle undertrykte minoriteter.

 

Av Harald Ø. Reppesgaard

 

En Venstreside som kalte seg marxister brukte begrepene klasse, klassekamp og uforenlige motsetninger mellom arbeid og kapital som drivkrefter mot undertrykking og for frigjøring. De enkelte interessegruppene er blitt seg selv nok i homogrupper, feminister, antirasister, miljøvernere, fredsbevegelser m.m. og skaper sine egne, avgrensede, aktivistiske plattformer som ikke man setter spørsmålstegn ved. Faren er at man fordømmes som talsmann for den systematiske undertrykkelsen. Man er intolerant, sneversynt og tilhører en utdød politisk «rase» på linje med dinosaurus. Kampen for å bygge og å opprettholde gruppeidentiteten er sterk og møter liten motstand. Selv forsøk på en objektiv analyse av gruppenes egentlige mål: respekt, frigjøring, likestilling møter mistenksomhet. Tendenser til paranoide trekk kan ende opp i uttalt kampberedskap. Hva skal vi utsetets for på ny?

Målsettingen er nødvendig men kan den oppnås i et samfunn som nettopp bygger på ulikhet og åpen eller skjult strukturell diskriminering? På enkeltmenneskets frihet til å virkeliggjøre sin personlige utvikling selv på bekostning av andres, kapitalkreftene som må ha et marked for billig arbeidskraft og sosial dumping. En kapitalisme som er uinteressert i hvilke identiteter, behov og meninger arbeidskraften har bare de følger arbeidskraftkjøperens bestemmelser og markedskreftenes lover.

Kritikk av samtidens identitetspolitiske aktivisme innebærer ikke at alle former for identitetspolitisk mobilisering er feil. Det betyr ikke at rasisme og undertrykkelse av minoriteter ikke eksisterer. Spørsmålet er om gruppen evner å løse utfordringen eller klassen?

Opprinnelig gikk borgerrettighetsbevegelsen, kvinnebevegelsen og homobevegelsen til frontalangrep på forestillingen om at et individs gruppetilhørighet skal definere plassen det har i samfunnet. Kampen handlet om å bli frigjort fra sine identiteter og den eksklusjonen som fulgte med.

Kravet var å bli lukket inn i fellesskapet, med de rettigheter og plikter som følger. Det var en kamp forankret i universelle verdier. Verden skulle bli et bedre sted for alle som en konsekvens av de rettighetskampene disse bevegelsene har ført. Slik har det ikke gått.

Identitetspolitikken passer godt inn i et politisk klima der nyliberalistisk tankegods dominerer. I stor grad dreier den seg om enkeltmenneskets eller en klart definert gruppes særkamp på en måte som blir altoverskyggende. Identitetskampen blir hovedkampen, mens klassekampen blir sekundær.

Identitetspolitikken er splitt- og herskpolitikk der økonomisk og politisk elite spiller på gruppenes særinteresser og isolerer dem fra andre undertrykte grupper. De setter grupper opp mot hverandre og ødelegger bevisstheten om at økonomisk utbytting, rasisme, ulik seksuell orientering, lønnsforskjeller, arbeidsledighet .m.m er strategier kapitalkreftene bruker mot arbeidet for enhet og styrket kampkraft i arbeiderklassen. Identiteten må være arbeiderklasse mot kapitalmakt. Ikke miljøvernere mot fagbevegelse. De tilhører felles klasse. Målet må være å avskaffe menneskets undertrykking og utbytting av andre uansett økonomisk eller sosial posisjon eller på grunn av den identitet man opplever å bære.

Venstresiden må ta ansvaret for at den har bedrevet en moraliserende antirasisme, antiseksualitet og hele identitetspolitikken som har glidd over i klasseforakt, Noe som har ført til høyresidens vekst.

Identitetspolitikken er typisk småborgerlig i hele sin sentrering rundt din og min identitet. Denne ideologien er typisk nok født på campuser i USA der radikale studenter på nittitallet ga blaffen i korporasjonenes innmarsj på universitetene, men konsentrerte seg om identiteter. For korporasjonene var denne jakten på stadig nye identiteter en glitrende mulighet fra et markedsføringssynspunkt, og den har tjent deres logobygging. En kan jo bare se på hvordan bank- og finanskapital bruker Pride i sin merkevarebygging, så skjønner man hvor enkelt det er.

World Economic Forum er en allianse av de 1000 rikeste selskapene i verden og det er helt tydelig at de har sett dette potensialet. På deres møte i Davos 2016 var kjønn og legning hovedtemaer, og USAs daværende visepresident Joe Biden var i Davos spesielt for å snakke om LGBT. Han hadde møter om dette med toppsjefene i Coca Cola og Airbnb og han sa til dem at de måtte gå i spissen på dette området.

Ved å fjerne klassekampen som det sentrale i politikken og innføre utallige identiteter som det sentrale, endrer man både forklaringsmodell og forholdet mellom fiender og venner. Vi vil ikke påstå at det var monopolborgerskapet som fant opp identitetspolitikken, men da den først var der, visste de å utnytte den, og den passet perfekt til deres formål. Med identitetspolitikken fikk vi reaksjonære regimer i Polen, Ungarn, Romania, Italia og Trumpismen i USA. Den har ført til at globaliseringen førte til betydelig velstandsvekst for millioner av mennesker, økte også skjevfordelingen mellom de aller rikeste og fattigdom for alle andre..

Det globale monopolborgerskapet utgjør noe sånt som 0,00004 prosent av verdens befolkning. Hvis det store flertallet klarte å forene seg mot dem, så har de tapt. Derfor er det maktpåliggende for de ultrarike at alt som finnes av arbeiderklassebevissthet undergraves, og helst mistenkeliggjøres, og at flertallet kan splittes opp i så mange forvirrende identiteter som mulig

Den delen av venstresida som har erstattet klassepolitikk med identitetspolitikk har vendt ryggen til arbeiderklassen.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering