Leder: Labours exit - en varslet katastrofe

Siden valget i Storbritannia den 12. desember har mediene vært fulle av analyser og kommentarer hvorfor det gikk så galt for Labour. Hovedårsaken skal være Labour-leder Jeremy Corbyns uklare holdning til brexit. For å unngå et klart standpunkt ville han ha en ny folkeavstemning over fortsatt medlemskap (remain) eller ikke (leave).

Harald Reppesgaard

Dette er et forenklet svar. Går man partiet nærmere i sømmene ligger mye av forklaringene i Labours interne problemer som kom til syne etter parlamentsvalget i 2017. Labour gjorde et uventet godt valg, ett år etter folkeavstemningen. Men snart slo partiet sprekker. Corbyn var omgitt av en ung «venstreside» i sitt eget parti i fraksjonen Momentum. En betydelig del av Europas kriserammede sosialdemokrater trodde at en radikalisert versjon av sosialdemokratiet med store skritt til venstre skulle gi håp for en kamp mot høyrekreftene. Corbyn var radikalismens redningsmann i det 21. århundre. Rødt og SV i Norge så en stor fornyelse i denne antatte «venstresosialdemokraten» som også passet inn i deres ideologi. Det ga håp om å kunne gjenreise Gerhardsens-perioden i vårt land.

På den andre siden var det en utbredt og dyp bekymring i flertallet av medlemmene. over det som skjedde med Labour. Corbyn var ingen redningsmann men et uttrykk for sosialdemokratiets krise. Hadde lederen nå funnet svar på tusenkroners spørsmålet hvordan sosialdemokratisk politikk i vår tid burde se ut? Høyresiden i partiet, som fra før var sjokkskadet over å ha mistet partiet til en blanding av gamle venstreopposisjonelle og unge aktivister, ble brexit bare dråpen som fikk begeret til å flyte over og de kjørte sitt eget løp. Gjennom brexit-valgkampen hadde Corbyn vært svak og uklar selv om partiet var et solid remain-parti. Han så striden om Europa som en avledning fra, den for ham, den egentlige hovedkonflikten i samfunnskampen. Den mellom høyre og venstre, nyliberalisme og en ny radikalisme. Han fikk flere forslag om mistillit mot seg som skapte krise og motvilje i partiet. Partiet var skadeskutt lenge før dette valget.

Et betydelig antall Labour-velgere med konservative verdier stemte nå på toryene fordi de tvilte på at Labour ville respektere folkeavstemningen. Derimot stemte en del tory-velgere som var for medlemskap på Labour. Den nye aksen fortrengte den tradisjonelle sosioøkonomiske aksen i britisk politikk. Uansett politisk ståsted gjorde mange velgere et opprør mot de tradisjonelle partiene. Ikke minst smuldret folkets tillit til Corbyns løfter om å skattlegge de rike, nasjonalisere jernbanen, post og vann og gjenreise helsevesenet samtidig som han ikke kunne henvise til løsninger på den økonomiske krisen britene har vært i gjennom siden 2008. Det er ikke nok med verbal propaganda for å skape tillit i politikken fra et parti som allerede dagen etter folkeavstemningen ikke respekterte resultatet. Det er ikke bare skandalepressens mange infame angrep på Corbyn som skapte denne prosessen av voksende tillitskrise, men den åpenbare striden i partiet om verdier og økonomisk politikk.  Hvordan skulle Labour gå løs på de konservatives kuttpolitikk og reversere privatiseringen når partiet ikke hadde en strategi for det? Hvordan bygge opp en ny radikal, antiliberalistisk politikk uten å bryte med EU? EU som er monopolkapitalismens høyborg som nettopp med sine fire «friheter» står for privatisering og kutt i sosial velferd?

Bak valgfrasene til Corbyn lå det betydelige rester fra Blair-tida at man hadde forelsket seg i den globale kapitalismen. Labour var fortsatt for glad i markedet og for lite opptatt av arbeiderklassens ve og vel sa den internasjonale lederen i Trade Union Congress, Owen Tudor. Videre at sosialdemokratiet opphørte å være en samfunnsmessigendrende politisk kraft allerede på 1980-tallet. I stedet tok partiet sikte på å bli en effektiv administrator av det eksisterende økonomiske systemet. Salgsargumentet var at Labour kunne administrere kapitalismen på en bedre menneskelig måte enn toryene. Den eneste garantien folk fikk var påstanden om ar Labour-folk er bedre mennesker. Påstanden treffer også det norsk Arbeiderpartiet midt i blinken.

Løftene var like meningsløse som det populistiske partiet Zyritsa i Hellas bedro arbeiderklassen med. Zyritsa ville reforhandle grekernes gjeld til EU og stoppe privatisering av kollektiv eiendom og fikk regjeringsmakt. Dette radikale partiet ville allikevel holde på EU-medlemskapet og Euroen. Etter Zyritsa-regjeringens forhandlinger ble kravene om gjeldsbetalinger betydelig forverret for folket. Verken det britiske eller de andre av Europas sosialdemokrater tok lærdommer av grekernes erfaringer med EUs økonomiske tvangstrøye.

Hvordan kunne arbeiderklassen i så stor grad stemme på en så reaksjonær politiker som Boris Johnson og et parti som toryene som til de grader har angrepet arbeiderklassen på det ene området etter det andre? Svaret er enkelt: Arbeiderklassen i England og Wales ville ut av EU, og de viste fullstendig avsky overfor det spillet som har pågått i over tre år for å hindre flertallets vilje i brexit-avstemninga i å bli gjennomført. En stor del av Labour-velgerne som gikk til Boris Johnson gjennomskuet dobbeltheten og lot seg ikke lokke av valgløftene til Corbyn. Striden sto for arbeiderklassen å kvitte seg med overformynderiet i Brüssel, bli herre i eget hus, etablere sin egne politikk m.m. så fikk kampen mot det konservative snobberiet og makteliten komme i neste omgang. Arbeiderklassen i Midt-, Øst-, og Nord-England har nå i noen generasjoner følt på kroppen EU-politikken mens Corbyns elitepolitikere i London har aldri hørt på deres klager eller sett deres protester. De valgte kolera istedenfor pest.

Labour-velgerne ville ha folkeviljen gjennomført og stolte altså ikke på sitt eget parti. Resultatet av valget den 12.12. bekrefter det mange hadde advart mot lenge: Det hjelper ikke å ha en masse «venstrepolitikk» hvis du tar feil i spørsmålet om EU og folkets demokratiske suverenitet. Det hjelper ikke å være partiet «for de mange», hvis du ikke eng gang akter å respektere resultatet av en folkeavstemning. Du kan ikke få folk med deg i en helhetlig politikk når det spriker som verst i det partiet som skulle ta ansvaret for politikken. Så lenge Labour bare vil administrere kapitalismen vil partiet ikke komme i regjeringsposisjon om 5 år.

Labours knusende nederlag var en varslet katastrofe