Leder: Historien om et varslet trygdesystem av menneskeforakt

Nav-skandalen er nå kjent av de fleste over hele landet.  Flere tusen mennesker er uskyldig dømte for trygdesvindel på grunn av feiltolkning av EØS-regler og feil rettsavgjørelse i trygdesaker. Hele trygdeetaten legger seg flat og skjemmes. Tidlige helse- og sosialministere og nåværende helse- og arbeidsminister Anniken Hauglie har vært uforsonlig strenge og luktet blod for hvert tilfelle de mistenkte for urettmessig mottak av penger. De kan bare beklage og mener de har fulgt «vanlig» praksis.

Harald Ø Reppesgaard

De trygderettslige skandalene skyldes en etat som i sin hybris og mangel på empati har ødelagt menneskeliv. Som lege advarte jeg mot denne utviklingen i de siste 20 år.

Hvorfor vi har utviklet et hjelpeapparat som med årene er blitt hardere og kaldere for de som trenger fellesskapets hjelp og støtte? Det er ikke den enkelte Nav-medarbeider som skal spikres til korset, men et «vesen» som i holdning og handling har utviklet fascistoide trekk. Trekk som er blitt institusjonalisert i hele vårt helsevesen og har utviklet seg til en samfunnsukultur. Det er trekk som forakt for de svake, hjelpetrengende som ikke kan tjene staten på dens egne vilkår.

Det er få mennesker igjen som fritt kan diskrimineres uten at det skaper reaksjoner. Den største og klart mest foraktede gruppen er de uføre. Uføre er, som gruppe, suspekte. Definisjonen på uføre i folks bevissthet er mennesker som kan jobbe «hvis de bare vil». Politikere, spesielt fra høyresiden, spiller på fordommene mot de uføre for å trekke velgere. Sammen med NHO later de som om det er en «eksplosjon» av uføre. Dette er ikke sant. Andelen uføre har falt jevnt og trutt i ti år. Det eneste som har eksplodert er kjøpekraften til dem som er friske og har jobb. Uføre blir til sammenligning fattigere og fattigere, og i tillegg gjenstand for sosial utstøting. Bare 13 % av unge uføre tør være åpne om at de lever på trygd. Årsaken er åpenbar: De uføre ses på som parasitter, vår egen pariakaste, dem vi fritt kan sjikanere. Også utenfor politikken er forakten for de uføre til å ta og føle på.

De som søker om hjelp og krever sine rettigheter i form av uføretrygd, arbeidsavklaringspenger, sosial hjelp, boligstøtte osv. er i følge demografiske undersøkelser folk med høyest sykelighet (1/3 med psykiatriske diagnoser), lavest utdannelse, de mest underbetalte jobber og lavest levealder. Deres rettigheter ble nedfelt i lover og regelverk som bl.a. lov om uføretrygd, sosialhjelpsloven, lov om sykepenger, barnetrygd o.l. etter krigen som arbeiderklassen og fagbevegelsen kjempet fram. Høyre og kapitalkreftene stemte i mot  og har siden motarbeidet lovenes innhold og intensjoner på alle måter. Det mest finurlige er konstruksjonen av en kultur og et språk som nedgraderte og nedsnakket de som trengte vårt kollektive hjelpeapparat. Det dannede Høyre har stått i kulissene og skolerte sin Unge Høyre-kjekkaser til å bruke en delikat form for mobbing mens de overlot den mer brutale og råere trakasseringen til Frp med Carl I. Hagens medieinntreden på midten av 1970-tallet. Den reaksjonære «tenketanken» Civita har lagt grunnlaget for ideologien og språket. Mediene og i det politiske liv på høyresiden var over seg av begeistring. Her var det endelig noen som turte å henge bjella på katta. Hans snakk om « late nordlendinger», «uansvarlige enslige mødre», «giddalaus ungdom» m.m. slo godt an hos de bemidlede som ikke ville at «skattebetalerne» skulle fø på slike elementer. Det er i lys av dette jeg ser den holdning og kultur som fritt har fått utvikle seg både i trygdeetaten og i domstolene i alle år. De vonde følelser av skam og brennemerking og fortvilede tanker om å være kriminell som ofrene måtte bære på var til pass for dem. Ja til og med selvmord.
 

Dessverre bidro Arbeiderpartiet og SV til denne mobbekulturen som gikk hardt inn for «arbeidslinja» framfor «trygdelinja». Moralismen og nedsnakking av trygdemottakere preget all propaganda foran «trygdereformen» i 2010. «Arbeid for trygd» førte til at syke mennesker ble tvunget ut i et kaldt og rått arbeidsliv en tid før de ga opp. Som bonus for innsatsen fikk de  lavere trygder og pensjoner. Det var sunnere og bedre å jobbe enn å være syk sa helseminister Bjarne Håkon Hansen i sin uendelige visdom. Kjent er han også for frasen om at ungdom som fikk sykepenger måtte se og «komme seg opp om morran». Som om vanlige arbeidsfolk trodde at uføretrygd og sykepenger ga et bedre liv.

Forakten for de «uproduktive» kom tidlig til syne også fra andre sosialdemokrater. I Tyskland var SPDs leder Gerhard Schröder kansler og fikk gjennomført en rekke reformer til skade for arbeiderklassen og til glede for overklassen. Sammen med Die Grünen fikk han gjennom arbeidsmarkedsreformen Hartz IV i 2002 som ble gjennomfør med tvang årene etter. Vakre ord om at arbeid var viktigere enn sykdom ble fulgt av nedslag i arbeidsløshetspenger, sosialhjelp, bolighjelp og åpnet opp for sosial dumping og løsarbeid. Dette førte til økt fattigdomsutvikling i EU rikeste stat og åpnet opp for protestbevegelser og det høyre-ekstremistiske partiet som AfD. Sammen med hetsen mot innvandrere førte nedsnakking og trakasseringen til AfD et råere samfunnsklima og hardere holdninger hos lovgiverne og deres utøvere på det som er igjen av velferdssektoren i Tyskland. I farvannet av dette har rikdommen hopet seg opp i uhorvelige volumer for en elite i Europa. Tyskland satte standarden for denne EU-kulturen som er for lengst adoptert i Norge med de utslag det har ført til: Økte klasseforskjeller og undertrykkelse. Norge har tilpasset seg mesterlig de demokratiske EU-lands manglende interesse og omsorg for de vanskeligstilte. Leger som så utviklingen advarte om at dette ville nå oss. Historien har gitt oss rett.

Men det er ikke nok at statsråder og Nav-direktører forsvinner i denne skandalen. Vi må erstatte en ledelse som ikke skal ha kyniske lovfortolkere og et bevisstløst forhold til de konsekvensene av vedtak som er en trussel for vanlige folks liv og helse. Vi må bygge opp en human kultur dominert av omsorg og fellesskapstanke. EU-ånden må bort fra de som forvalter velferdsstaten i landet vårt.

Fagbevegelsen må bruke alle midler for å forsvare de velferdsgoder vi har. Høyrepolitikken har på ny slått feil med tragiske følger for arbeidsfolk. Krev av en eventuell rød-grønn regjering allerede i dag at går man mer løs på arbeidsmiljølov, uføretrygd og pensjoner m.m. blir det kamp. Det som skjer i Frankrike kan være nærmere enn vi tror. Når NHO og Unge Høyre krever nedslag i pensjonsytelsene for å gi penger til det private næringslivet er tiden inne for å markere styrke.

Et trygdesystem bygget på menneskeforakt i utvikling var varslet men for døve ører.