Nå er ikke debatten rundt en eventuell deregulering av drosjemarkedet av ny dato. Det finnes også internasjonale erfaringer med deregulering. De borgerlige vant stortingsvalget i 2001, noe som førte til at regjeringen utarbeidet utkast til ny lov om samferdsel, Ot.prp. nr. 74(2001-02). I denne ble også reguleringen av drosjenæringen behandlet. På bakgrunn av det engasjerte Norges Taxiforbund TØI til å gjennomføre en litteraturstudie av reguleringer i drosjenæringen.

Basert på erfaringene med endringer i reguleringsregimer i USA og enkelte europeiske land finner vi følgende oppsummering i TØI-rapport 646/2003:

● Deregulering av markedsadgangen vil generelt resultere i en betydelig økning i antall drosjer. Økningen vil imidlertid hovedsakelig rette seg mot spotmarkedet (drosjer på holdeplasser og i gata).

● I de fleste tilfelle vil taksten øke som følge av takstfrihet. Dette vil spesielt gjelde for spotmarkedene hvor tilgangen øker mest. 

● Kvaliteten på drosjetjenestene har en tendens til å bli dårligere. Her er det imidlertid enkelte motstridende erfaringer.

● Sjåførenes inntekter vil reduseres vesentlig. Resultatet er at sjåførene arbeider lengre dager.

● Få nye tjenester er observert. Det samme gjelder teknologiske nyvinninger.

● De fleste byer som har deregulert, har senere måttet regulere enkelte sider ved næringen.

TØI konkluderte også i 2003 med at drosjetilbudet i Norge var godt sammenlignet med andre land. Utnyttelsen av drosjene er også bra sammenlignet med andre europeiske byer. Man fant også at drosjetakstene i Norge ikke var høyere enn i andre land.

Da Samferdselsdepartementet sendte forslaget om deregulering av drosjenæringa på høring i fjor høst, hadde Oslo Economics på oppdrag for Samferdselsdepartementet foretatt en utredning. Både i utredningen og i Samferdselsdepartementets høringsbrev pekes det på at ESA har avgitt en grunngitt uttalelse til norske myndigheter der de konkluderer med at Norges regler om tilgang til taximarkedet er i strid med EØS-avtalens bestemmelser om etableringsfrihet. 

Oslo Economics peker i sin utredning på at dagens ordning innebærer i praksis en avveining mellom hensynet til tilgjengelighet av drosjetjenester og behovet for tilstrekkelig inntjening for sjåførene. Et forholdsvis lavt antall løyver vil i større grad sikre inntekten til sjåførene. 

Som nevnt så konkluderte de fleste som sendte inn høringssvar med å advare mot en deregulering av markedet. Mange var bekymret for sikkerheten, samt at lønnsnivået i bransjen ville falle ytterligere. 

I en ny TØI-rapport (1698/2019) som er utarbeidet for flere drosjeselskap i Oslo, heter det at lønns- og arbeidsforhold i drosjenæringa i Oslo er utfordrende. Ifølge rapporten fra TØI vil regjeringens forslag føre til dårligere lønns- og arbeidsvilkår. Forskerne mener også at kontroll med skatter og avgifter blir vanskeligere med regjeringens forslag til deregulering.

«Regjeringens frislipp av drosjeløyver vil gi dårligere tilbud til publikum og dårligere arbeidsforhold i næringen. Det er trist at regjeringen går inn for å gjøre de samme feilene som mange andre land har gjort før. Det sier leder i Norges Taxiforbund, Øystein Trevland.» Han peker også på at høringsuttalelsene overkjøres, og at tilliten til politikken svekkes.

Hovedinnholdet i lovproposisjonen, Prop. 70 L (2018-2019), er å oppheve antallsreguleringen for drosjer. Samtidig foreslås det at fylkeskommunene skal kunne tildele eneretter for drosjevirksomhet i områder med liten befolkning for å sikre et tilfredsstillende drosjetilbud i hele landet. Videre foreslås det at krav om løyve skal opprettholdes, samt at det stilles krav til fagkunnskap for sjåfør. 

Proposisjonen er nå til behandling i Transport- og kommunikasjonskomiteen, som har frist til 28. mai for avgivelse av innstilling. Innstillingen er planlagt behandlet i Stortinget 4. juni. Dersom proposisjonen blir vedtatt, noe det er all grunn til å tro, vil den trå i kraft 1. juli 2020. 

Denne saken er nok et eksempel på at EØS-avtalen rammer arbeidsfolk. Gjentatte ganger hører vi at handlingsrommet i EØS-avtalen skal og må benyttes. Spesielt i perioder hvor kritikken av EØS-avtalen er sterk framføres dette argumentet. Men det ser ut til kun å være en retorisk øvelse, spesielt når EØS-avtalen kan brukes som dekke for å fremme en arbeiderfiendtlig politikk. Nok en gang ser vi at regjeringa ikke bekymrer seg for lønns- og arbeidsvilkår for arbeidsfolk.