Ulikheten øker

Stortingsmelding 13 (2018/2019) som er meldingens korrekte tittel, eller ulikhetsmeldingen ble presentert for noen dager siden. Som meldingen viser så har vi også økende ulikhet i Norge. Hva som er hovedgrunnen til utviklingen er det forskjellig syn på. Finansministeren påstår det er innvandringen, mens Gahr Støre hevder det er regjeringens politikk som fører til økende ulikhet. Forsker Rolf Aaberge i SSB, peker på at hovedgrunnen er økningen i inntekten til de aller rikeste. Han trekker også fram skattereformen i 1992 som en viktig faktor for økte økonomiske ulikheter, en reform som for øvrig Arbeiderpartiet stod bak.

Økende ulikhet er, som Aaberge kommer inn på, en utvikling som har skjedd gjennom mange år. I meldingen vises det til at det i tiårene etter annen verdenskrig fant sted en betydelig utjevning i inntekt og levekår i Norge, men at denne utviklingen snudde på midten av 1980- tallet. Og det var nettopp på 1980-tallet som markedsliberalismen fikk fotfeste, også i de sosialdemokratiske partiene, som inntil da hadde forfektet en målsetting om et sosialistisk samfunn.

«Flere forhold har bidratt til at inntektsfordelingen i Norge er noe mindre lik nå enn på midten av 1980-tallet. Endringer i fordelingen av lønns- og kapitalinntekt har begge trukket i retning av større ulikhet» heter det i stortingsmeldingen. Mange av de momentene som trekkes fram i stortingsmeldingen, og som har medført økte forskjeller, har vi skrevet om i Friheten ved flere anledninger.

I klartekst sies det at lønnsandelen som går til arbeiderne har falt, mens eierne får større andel av verdiskapningen. Det pekes også på at lønnsutviklingen har vært særlig lav blant de som tjener dårligst. Dette har flere årsaker, blant annet EØS-avtalen som fører til at mange arbeidstakere kommer til Norge og hvor mange av dem arbeider for svært lav lønn. Om dette heter det i stortingsmeldingen: «I Norge har arbeidsinnvandring fra EU-land, særlig fra Sverige og land i Øst-Europa, bidratt til større arbeidsstyrke og høyere sysselsetting i bransjer med behov for arbeidskraft. Samtidig har arbeidsinnvandringen gitt et press nedover på lønningene for jobber i bygge- og anleggsbransjen og i tjenesteytende næringer med lave til middels krav til kompetanse. Både den direkte virkningen av økt arbeidstilbud mot jobber med lavt lønnsnivå og den indirekte effekten på lønninger til andre arbeidstakere med lav til middels kompetanse har isolert sett trukket i retning av økte lønnsforskjeller i Norge». Statistikk viser også at de som har høyest lønn øker lønna si mest. Gini-indeksen, som måler ulikhet, viser økende lønnsforskjeller i Norge fra 1986. Tar vi hensyn til aksjeutbytte, så øker forskjellene enda mer.

At globaliseringen også har mange tapere er noe som stadig flere tar inn over seg. I stortingsmeldingen beskriver regjeringen det på følgende måte: «Siden midten av 1980-tallet har blant annet endringer i teknologi og i internasjonal arbeidsdeling bidratt til at inntektsfordelingen igjen er blitt noe skjevere i mange industriland, også i Norge». Regjeringen trekker også fram at et progressivt skattesystem er problematisk fordi internasjonal skattekonkurranse setter grenser for hvor høyt skattenivået kan være.

Alt dette er resultatet av en villet politikk, og ikke noe som nærmest har oppstått av seg selv. De borgerlige partiene og Arbeiderpartiet har sammen kjempet gjennom EØS-avtalen, og de har vært pådrivere for en markedsliberalistisk økonomisk politikk med konkurranseutsetting og privatisering. Og resultatet er økende økonomisk ulikhet. Resultatet er ikke egnet til å overraske.

Rolf Aaberge og Magnus E. Stubhaug skrev i september i fjor at formuene til de velstående øker mest. I 2016 eide de 10 prosent med størst formue 58 prosent av den private formuen i Norge, mens de 1 og 0,1 prosent mest formuende eide henholdsvis 21 og 8 prosent. Topp 1 prosenten eide 11 prosent av boligformuen i 2016, som er en økning fra 7-8 prosent i perioden 1995-2009. Samtidig peker Aaberge og Stubhaug på at formuesanslaget for de 400 rikeste er anslått til 1 022 milliarder kroner i finansbladet «Kapital», mens den ligningsrapporterte formuen «kun» er 280 milliarder kroner.

Regjeringen vil ta vare på et samfunn med små forskjeller og høy tillit mellom folk, heter det så fint i regjeringens melding om ulikhet. Det er neppe grunn til å ta regjeringen på alvor. For de fortsetter en politikk med ytterligere privatisering, konkurranse-utsetting, og skattelettelser til de som har mest fra før.