(12 - 2012) Årets jordbruksforhandlinger er i gang. Som vanlig har forslagene fra Norges Bondelag og Norges Bonde- og Småbrukarlag (NBS) allerede i starten møtt motbør fra staten. Landbrukets felles krav på 2.2 milliarder kroner vil gi en økning i årsverkinntekta på 50.000 kr. I tillegg ligger det inne krav om et eget tilskudd til ungdom som velger å gå inn i næringa. Kravet er 30.000 kr. som engangsutbetaling for bønder under 35 år når de kjøper en gård.

Fjorårets jordbruksforhandlinger førte til opprør blant bønder i mange distrikter, bl.a. på Jæren. Sandnes Bondelag varslet om en kollektiv utmelding hvis bondelaget gikk inn i forhandlinger med staten da et krav på 2,6 milliarder kroner ble møtt med et tilbud på knapt halvparten. Bondelaget inngikk til sist en avtale på denne halvpart av kravet. NBS brøt forhandlingene med rette. Slik har ofte veiene gått i ulike retninger for bondelag og småbrukerlag. Det er vel ikke utenkelig at bondelagets årvisse servilitet i de siste årene henger sammen med SPs deltakelse i den rødgrønne regjeringa med mat- og landbruksministeren som leder. Organisasjonenes politiske ståsted har også sprikt av historiske og ideologiske grunner med et bondelag dominert av storbøndene med konservativ ideologi og småbrukerne med felles interesser med arbeiderklassen. Derfor har det vist seg at småbrukerlagets medlemmer er langt mer innstilt på å kjempe for sine krav med bl.a. brudd i forhandlinger om nødvendig enn bondelagets. De har også på flere måter ulike interesser ikke bare inntektsmessig og når det gjelder tilskuddsordninger, men også på miljøvern når det gjelder bruk av plantevernmidler og grovfôr kontra kraftfôr.

Forhandlingshistorien viser at jordbruket får i snitt bare halvparten av hva de krever i jordbruksforhandlingene. Forholdet mellom matpris og landbruksbudsjett blir snudd på hodet før forhandlingene er ferdige. Dette er fasiten fra 2002 til i fjor. Med slike tradisjonelle oppgjør blir det aldri mye til bøndene, heller ikke i denne runden. Ingen sektor i norsk nærings- og produksjonsliv kommer dårligere ut av forhandlingene med staten. Landbruksnæringa er en politisk næring som styres gjennom budsjetter med rammer som staten og næring bør framforhandle i fellesskap. Det er snakk om overføringer og tilskudd som garantere, bønder og småbrukere en rimelig lønn for dagsverket, som initierer tiltak innen kjøtt- og kornproduksjon, beitetilskudd, avløsertilskudd, husdyrstilskudd m.m. Dette må være basisen i oppgjøret ikke økningen i matprisen. Den rødgrønne regjeringa gjør her som på andre felter felles sak med de frie markedskreftene og lar det meste av lønnsøkningen i jordbruket falle på økte priser på mat og produkter. På den annen side er myndighetene bekymret for at matprisene blir for dyre for forbrukerne – velgerne. Staten vil ha i pose og sekk på bekostning av sliterne som produserer maten. Staten har bedrevet et dobbeltspill for å spare penger. Lureriet er ikke mindre i år etter at jordbruksmeldinga ble lagt fram i desember 2011. Det er mange som har hatt store forventninger til regjeringens fremleggelse av ny stortingsmelding for norsk landbruks- og matpolitikk. Politikken som legges frem har betydning, ikke bare for bønder og landbruksnæringen, men for reiseliv, bygdenæringer, reindrift og bosetning. Hovedinnholdet i stortingsmeldinga, sier regjeringen, er at norsk matproduksjon skal økes i takt med befolkningsveksten i Norge. Dette skal i hovedsak skje på norske ressurser. NBS mener meldinga gir en god beskrivelse av nåsituasjonen i jordbruket. De mener det er bra at meldinga legger opp til at norsk matproduksjon skal øke i takt med befolkningsøkningen. Det er imidlertid en stor svakhet at det ikke blir helt konkret slått fast at økningen i matproduksjon skal skje på norske ressurser, sier NBS. Dersom utviklingen fortsetter som den har gjort i de siste 10 årene vil denne produksjonen skje på importert kraftfôr fra andre land. NBS mener at meldinga mangler forpliktende formuleringer på sentrale politikkområder som for eksempel inntekt til bonden og bruk av norsk areal. NBS er kritisk til regjeringens stortingsmelding og mener regjeringen, på tross av fine ord, legger opp til økt import av kraftfôr. Hovedmålet i meldinga – produksjonsmålet – er en økning av matproduksjon på 20 prosent over 20 år. Dette skulle vel love vekst og velstand for agrarene, men bare 6 prosent av bøndene tror på det; kloke av skade.

Så kom bruddet i forhandlingene lørdag 12.mai som vi ikke på noen måte skal beklage. Det spriket som har åpenbart seg mellom idealer og realiteter er så tydelig at falskspillerne fra statens bordende er avslørte med merkede kort. En kan ikke reklamere en kraftig økning på matproduksjon i landet men samtidig nådigst avspise produsentene med fargete glassbiter og uekte perler. Endelig har også bondelaget sett lureriet og satt foten ned. Lojaliteten til Sp og landbruksministeren måtte få en ende. Nå kreves det en allianse mellom Bondelaget og NBS som jordbrukets fagopposisjon i den videre prosessen skal man nå fram. NKPs grunnleggende erfaringer med enhetspolitikk kunne være noe å oversende organisasjonene. Mindre beskjedne skal ikke kommunistene være.

Skal jordbrukspolitikken følge den nasjonale modellen det snakkes om i meldinga må markedstenkningen og matpris få minimal plass i jordbrukspolitikken og selve politikken få en avgjørende dominans. Det kan bli en god jordbrukspolitikk og setter Høyre og Frp på sidelinjen; så lenge det varer. Jordbruksforhandlingene må foruten de konkrete krav sette i fokus at en langsiktig ressursvennlig og bærekraftig utvikling for produksjon og næringsutøvere sikres. Vi kan ikke risikere at høyrekreftene og markedsfanatikere snur det hele på hodet i løpet av neste stortingsperiode med Høyre og Frp i høysetet. For dem er billig mat det viktigste og at mellomledd og matmonopoler produserer enda rikere millionærer; ikke å ta hensyn til sliterne på gårdene.