ETTER TRONDHEIMSKONFERANSEN - HVA NÅ?

(4 - 2012) En ny konferanse er avviklet i fagopposisjonens tegn. De fleste var der fra årene før. De fleste sa det samme som årene før, men med mer ”schwung” og ordbruk etter marxismens terminologi. Man knyttet neven og avsang Internasjonalen in tutti til slutt. Vi skal samles på Valen; til siste kamp det gjørers klar! Konferansen var en knyttneve mot EU og EØS-avtalen. Sjelden har EØS-avtalens markedsliberalistiske og fagforeningsfiendtlige karakter blitt avslørt på en mer saklig, objektiv og usminket måte. Endelig vet vi hva vi skal samles om!

Friheten bringer i dette nummer de viktigste resolusjonene som er progressive og i klar motstrid til den rødgrønne regjeringens og LO-ledelsens oppfatninger av dagen virkelighet.

Seierstad sa at kampen nå står om virkelighetsoppfatningen av EU og EØS. Er det Stoltenbergs og Støres definisjoner av fordeler og ulemper med EØS-avtalen som skal tres ned over hodene til det norske folk eller er det de rene fakta som teller for seg selv?

Siden 1994 har vi slukt vel 6000 direktiver. Et hark oppsto imidlertid i strupen på regjeringen om postdirektivet der AP fikk et flertall mot seg i å godta direktivet på sitt landsmøte i fjor. Nå står nye på tur. Alle har en misjon: Å undergrave de kollektive og samfunnsmessige goder og rettigheter for arbeiderklassen i landene for deretter å gi økonomiske gavepakker til de private kapitalinteressene. Det er ingen forskjell på intensjonene i EU- og EØS-ideologien. Alt er underlagt EU-domstolens fortolkninger, også de nasjonale lovene. Selv ILO-konvensjonen om arbeideres rettigheter og trygghet i arbeidslivet er på et B-nivå. Konferansen var full av slagord og radikale fraser som er viktige og nødvendige for å bevisstgjøre fagbevegelsens tillitsvalgte om den tiden vi er inne i. Men de verbale uttrykkende hadde en bakenforliggende substans. De var ikke tomme. Gode, faktabaserte og gjennomarbeidede foredrag om EUs ideologi og klassefiendtlige mål ga klare bud om at klokken er fem på tolv for å komme seg ut av EØS. Løgnene om alternativene – i følge Støre var det ingen – ble åpenbare. Har man glemt at EU-landene har vært et marked for Norge før EØS-avtalen som vi gjensidig har levd godt på. En frihandelsavtale med EU er et fullverdig alternativ til EØS. Så heter det seg fra de siste dagers hellige EU-tilhengere at en slik avtale vil ikke EU en gang snuse på. Norge blir isolert. Det vet vi ingen ting om før vi sier opp EØS-avtalen og krever forhandlinger. EU er mer avhangige av våre ressurser enn vi av dem. Dessuten ligger resten av verden der, utenom de 28 EU-landene – og vil kunne ha avtaler med Norge i henhold til WTOs (World Trade Organisation) prinsipper.

Men strategien videre hang i lufta. Det er greit av man tar sikte på en Nei til EØS-kampanje, men hva blir det politiske grunnlaget? Noen verbale kjappiser sa at EU er ”noe dritt” og fikk applaus, men hvordan forebygge og fjerne slike sluttprodukter ble ikke sagt mye om. At det er snakk om en antimonopolistiske og anti-imperialistisk kampstrategi lå langt utenfor deltakernes forståelse, med unntak av de 16 NKPere og ungkommunister som var med på å sette farge på miljøet.

LO-lederen siterte et lettvint Mao-lignelse der det virkelig hadde vært på sin plass med en marxistisk forståelse av den europeiske krisens årsaker. Man snakket om det liberalistiske markedet og dets elendighet men ingen fikk med seg kapitalismens sykliske kriser på grunn av overproduksjon og finanskapitalens frihet over grensene som ikke bare er av global men av imperialistisk natur. Nevnes Lenins videreutvikling av den fremskredne kapitalismen – ” den råtnende kapitalismen” – med krig som uungåelig resultat, får de fleste i forsamlingen gåsehud av tanken på revolusjon. Man sier fy mot kapitalismen og det var det. Den politiske forståelsen bak et fyrop mangler. Det er moral og troen på at kapitalismen kan få et ”menneskelig” ansikt som gir håp i henganes snøre. Den tredje vei til lykken sperrer fortsatt for en bevissthet om nødvendigheten av en revolusjon og aktiv klassekamp.

Eller? Vi fikk inntrykk av at alvoret var inne i debatten med en større tyngde enn før når kapitalismens ødeleggelser av arbeidsplasser og fagforeningsknusing i de siste årene ble klarlagt. ”Kapitalismen” som ofte blafrer som et radikalt verbalt fikenblad for sosialistene i SV, i Rødt og de som ennå måtte finnes i AP, fikk nå syn for segn i Rolf Rynning Hansens utmerkede foredrag om den virkelige verden for arbeiderklassen. Det var mer enn overflatiske besvergelser på seminarer for stortingskandidater for ”venstresiden”.

Allerede på fjorårets konferanse la NKPs leder S.H. Jacobsen fram et forslag om full støtte til fagforeningskameratenes kamp i Hellas. Dette fikk flertall på konferansen. Bra var det men i praksis var det ingen solidarisk aksjon på gater og torg eller i media fra det radikale LO i Trondheim. Fra de fleste konferansene ble det lang vei fra ord til handling. Nå er det håp om at konferansens resolusjoner kan settes ut i virkelighet raskt med hovedfokus på Norge ut av EØS. Kampen mot kapitalismen må gå fra munn til muskler. Fra besvergelser til reell bevegelse. Lær av arbeiderklassen i Hellas.