(24 - 2011) Til alle tider har folk måttet leve med påstander om sikkerhets- og overvåkningsorganenes nødvendighet. Enten det er den militære etterretningstjenesten, politiets sikkerhetstjeneste eller selvbestaltede politiske organisasjoner (stay behind) som påstås å ivareta vår felles sikkerhet og Norges frihet, har maktutøverne med alvor i røsten og tilforlatelige fakter fått drive sin propaganda for å sikre sin egen eksistens. Slike overvåkningsorganer har flere agendaer. To av dem er: makt, egne arbeidsplasser, penger og opplevelsen av å være meget betydningsfulle og pirrende hemmelige. Deretter det tilforlatelige å sikre folks trygghet og frihet. Tidligere politiorganisasjonen, POT og nåværende PST, vil nok motsette seg denne påstanden men historien viser at den er rett. I hvor stor grad utgjorde norske kommunister en ”fare” for rikets sikkerhet før, under og etter den 2. verdenskrig? Hvor var fakta og bevisene for en slik paranoid holdning til mennesker som tjente sitt eget land og folk, risikerte mer og ytte større personlige ofre enn de fleste i kampen mot tyske okkupanter? De måtte overvåkes under den kalde krigen p.gr. av løgnpropaganda fra Einar Gerhardsen og AP (”Kråkerøytalen” i1948) og de borgerlige partiene og deres etterplaprende medier som fryktet et seierrikt men dog et materielt destruert Sovjet. NKP var dessuten et sterkt parti innen fagbevegelsen og i folks bevissthet. Løgnen som sto i kulissene da man skulle ”trygge” landets selvstendighet og sikkerhet hadde intet med Norges frihet å gjøre. Man bygget opp et massivt overvåkningsapparat mot hele den radikale venstresiden for å få kontroll med meninger og skapte en ukultur som førte oss inn i en tvangstrøye av meningsterror. Spionasjen mot egen befolkning ga makt, penger og tilfredstilte personlige begjær hos politikere, næringsdrivende, i byråkratiet og i politiet. Arbeiderbladets Rolf Gerhardsen sto ikke tilbake for sin bror Einars løgner og Haakon Lie var mikrofonstativet for amerikanske militære og politiske røster i antikommunismen og antisovjetismens tjeneste. De var ”riddere” for rikets sikkerhet. Overvåkningsorganene har alltid tjent de politiske og kommersielle kreftene. De har aldri vært folkets lojale tjenere. Av den grunn har de menneskene blitt overvåket som har vært oppfattet som en trussel mot makthaverne og ofte er de definerte som ”farlige” mot demokratiet. De farlige mistet jobben på grunn av sine holdninger. De ble trakassert og mobbet fra liv og helse. Som ble fratatt alle ære for en selvutslettende krigsinnsats. Dette som følge av overvåkingshysteriet til angiverne i POT, AP-spionene i fagbevegelsen og mediafolkenes tørste etter salgbare agentstory´er. Alt i sikkerhetens og nasjonens tjeneste.

Islam har nå dominert trusselbildet til PST og har inntil videre tatt plassen fra kommunistene. Det islamske bildet har også vært bygd på løgner som reaksjonære, fremmendfiendlige samfunnskrefter har fått male uhindret med sterke farger og brede pensler fra Frps fabrikker. Dette til tross for at vel 90 % av terrorvirksomheten i verden har vært utført av hjemlige, godt integrerte og upåfallende personer. Som oftest etnisk tilhørende den hvite rase og kristne.

Da det smalt den 22. juni i år var til og med talsmenn fra UPI tidlig ute og spekulerte i at islamske terrorister fra utlandet var rimelig sikre aktører. Breivik tilhører en gruppe høyreekstreme, kristne og fascistiske mennesker som bl.a. norske kommunister har advart mot i alle år. Kjent er det at terrorismen stort sett kommer fra høyre; ikke fra sosialister og kommunister selv om utøverne kaller seg ”Rote Fraktion” eller ”Brigate Rosse”. PST har hatt blikket til de grader fordreid mot venstre at de neglisjerte høyreterrorismen og neglisjerte de åpenbare tegn som lå i dagen på at denne ideologien har vært på frammarsj. Man var nå så ”redd” for å trå over streken mot høyrekreftene at man ikke tok advarsler fra bl.a. Global Shield som rapporterer alle som handler stoffer som kan brukes til bomber, ad notam. Som Breivik. I alle år etter krigen var det nok at en person gikk i 1. maitog for å komme i POTs og dermed CIAs annaler. Den største fare for demokratiet var POTs og Arbeiderbladets ulovlige notater om og bilder av vanlige menneskers privatliv og yrker som ble kolportert til fremmede makters arkiver. Her var man sikker nok i sin sak mot venstresiden og aldri redd for overtramp.

PST-sjefen, Janne Kristiansen, benekter selvfølgelig sin borgerlige og konservative holdning som jo er påkrevet av Frp, Hø og Ap for å få jobben. Sannheten er at Breivik, hans likesinnede og nynazister, har fått fritt spillerom fordi POT/PST fikk uhelbredelig kink i nakken mot venstre og samtidig hadde eventyrbriller på med sterk blåfarge. Også i dag lyves det i fra de som skal gi alle trygghet. Det er viktigere for PST og politiet å rettferdiggjøre sine bevisste unnlatelser, å berge eget skinn og sine lønninger, enn å ha åpent sinn, realisme i faktavurderingene og å stå politisk nøytralt med integritet i forhold til samfunnskreftene. Til overmål av arroganse og hybris ber de om nye fullmakter til å overvåke og registrere politiske, filosofiske, religiøse, etniske, seksuelle og helsemessige opplysninger. Dette skal skje under en ledelse som ikke engang hadde de avgjørende holdninger og handlinger da nok opplysninger forelå om Breivik til å unngå massakren. POTs misbruk av de samme fullmaktene i sin tid har ikke lært Janne Kristiansen noe.

Opposisjonen i Stortinget er tilsynelatende i harnisk over PST-sjefens løgn om taklingen av tollvesenets rapport fra Global Shield om Breiviks kjøp av sprengstoffkjemikalier i Polen. Videre over tåkeleggingen av alle de tragiske feilgrep som kunne forhindre terroren som ble gjort av PST og ledelsen i politiet. Vi er ikke overrasket. Overvåkningsorganene i Norge har ofte løyet mens de freidig sier de forvalter sannheten. De skal aldri få vår tillit. De skal alene bære skammen over sin forhistorie og for sitt ansvar for tragedien den 22. juni 2011.