"DE ER VILLE DYR"

(Harald Øystein Reppesgaard - nr. 20 - 2011) Vi snakker ikke om rasende villhunder på prærien men om ungdom i flere av Englands storbyer. Det er nå politiske og juridiske etterspill etter opptøyene i august. Mens den konservative-liberale regjeringen vil slå hardt ned på ungdommen, påpeker kritikere at erfaringene fra opptøyene i forstaden Clichy-sous-BoisParis i 2005 at det ikke er den rette responsen. Statsminister Cameron leder an i et hatoppgjør som savner sidestykke i verbale eksesser og drastiske tiltak mot både opprørerne og deres familier. Den totale ansvarsfraskrivelsen for de bakenforliggende sosioøkonomiske årsakene er som tatt ut av tiden før den franske revolusjonen (1779). Hordenenog de brølende individene på gatene i Paris som stormet Bastillen, skapte seg plutselig selv uavhengig av kongen, adelen og presteskapets tyranni og utbytting. På samme måte opptrer de høyvelbårne og dannete britiske regjeringsmedlemmer med sin utdannelse og etikk fra de beste kostskoler i Eton, Cambridge og Oxford. Disse viktige menneskene er uten ansvar og skyld i volden i England. Opptøyene skyldes vond vilje, planlagte pøbelstreker og at urostifterne i følge jurister tilhører en ”utemmet og uutdannet underklasse”. I følge Klassekampen (21.09.11) kaller journalisten Max Hastings, fra tabloidavisen Daily Mail, dem for ”analfabeter uten tallkyndighet, men kanskje med en viss fingerferdighet med dataspill og Black Berries.” Han gir seg ikke, denne meningsdanneren. ”De er i grunnen ville dyr. De responderer bare med instinktive, dyriske impulser om å spise og drikke, ha sex, stjele eller ødelegge andres eiendom. De er helt overflødige for samfunnet, fordi de ikke bidrar med noe og likevel koster skatteyterne milliarder”, fortsetter han. Om vi nå ser på den britiske overklassens eget levnet i de siste 300 år skulle man tro Hastings hadde disse i tankene. De var riktig nok ikke ”ville dyr” med hadde de samme ”dyriske impulser” som urostifterne i 2011. Underklassen, de fattige, syke, bostedsløse og arbeidsløse i England, i Wales, i Irland, i Skottland og i de mange britiske kolonier, gikk for lut og kaldt vann for at godseiere, finansfolk, redere, industri- og plantasjeeiere og det høyeste offiserskorpset, skulle få spise, drikke, ha sex, stjele og ødelegge millioner av mennesker liv, helse og eiendom. Men de hadde dannelse og manérer. De hadde intet ansvar for følgende av sin livsførsel, sine forretninger og økonomiske politikk.

Det er utrolig at denne slavehandlerånden er levende i dette århundre med snakk om menneskerettigheter og likhet for lov og rett. Man kan ikke lenger skyte ”villdyrene” eller kaste dem over bord som man gjorde i slavetidens Britannia når slavene ble obsternasige og krevde mat, drikke og klær. Synd at man ikke på denne måten - en gang for alle - kan bli kvitt disse overflødige for samfunnet som ikke bidrar med noe og koster milliarder. Nå må skattebetalerne – ikke nullskatteyterne fra adelskapet, må vite – betale for dyre fengsler, rehabiliteringsopplegg og skoler. Enda hjelper det ikke da 75 prosent av bråkmakerne over 18 år var tidligere straffet og var gjengangere.

Det britiske samfunnet kan takke seg selv. Politikere enten fra konservativt eller labour-hold har vært blinde for en kultur som dyrker sosial og økonomisk individualisme og underminerer de tradisjonelle institusjonene, bl.a. fagbevegelsen, som gir trygghet, fellesskapsfølelse, lojalitet og solidaritet mellom innbyggerne. Istedenfor å ta tak i de komplekse faktorene som ligger bak fremmedgjøringen: fattigdommen, manglende muligheten til å flytte på seg, unge liv hemmet av knuste framtidshåp, arbeidsledighet, oppløste familienettverk og liv i slum, velger de ansvarlige i regjering og i media å servere forenklede klisjeer om moralsk forfall, bøller og kriminelle til det britiske folk.

På samme måte som opptøyene i forstedene i Paris er volden i storbyene i England et budskap til samfunnets styrende. Som beboerne i forstedene er opprørerne i England ekskludert fra det brede samfunnet. Volden og ødeleggelsene representerer en folkeoppstand mot denne eksklusjonen. Skjønner man ikke det og tar et grunnleggende oppgjør med den britiske økonomien og sosialpolitikken, vil det samme oppstå. Problemene løses ikke med snobbisme og dannelse fra overklassens kostskoler.