(Harald Øystein Reppesgaard - nr 5 - 2011) Alle nyheter verden over sprer sine versjoner av opprøret i Libya. Også Friheten gir sitt bidrag men på et helt annet nivå enn de systemtroe media i vår del av verden. Vårt slagord er ”Nyheten bak nyhetene”. Vi ser på Libyas historie under Gaddafi og forsøker å analysere årsaken til opprøret og hva opposisjonen består av. Vi bringer også et utvalg av kommunistiske partiers uttalelser. Dette er vi alene om i nyhetsbildet. Bl.a. derfor trengs Friheten.

Den dialektiske og materialistiske historieoppfatning som bygger på marxismens analyse av samfunnets økonomiske basis og dets overbygning gir oss forståelsen av motsetningene i et samfunn mellom ulike grupper og klasser og dermed klassekampens dynamikk. Sagt på en annen måte. Når mennesker i produksjonen – produktivkreftene – kommer i en sterk motsetning til produksjonsforholdene – samfunnsforholdene og eiendomsretten – blir det en kamp mellom klassene. Det er de eiendomsløse i forhold til produksjonsmidlene i kamp mot de som eier dem. Slik var det i det tsaristiske Russland, i det føydale Kina, under diktaturene i Sør Amerika osv. I Libya var det en nødvendig progressiv samfunnsendring da et korrupt og undertrykkende kongedømme ble avskaffet i 1969 med hele folkets støtte. Libya utviklet med tiden den høyeste levestandard og gjennomsnittlige levealder i Afrika. I mange år førte Gaddafi en anti-imperialistisk og selvstendig politikk mot USA, men også mange tvilsomme prosjekter i andre afrikanske lands indre politiske anliggender. Internt førte han en reaksjonær politikk mot progressive bevegelser. Kommunister og fagforeningsfolk ble trakassert og forfulgt. Libya utviklet en høyt utdannet arbeider- og middelklasse som, til tross for god materiell levestandard, krevde mer av Gaddafis samfunn. Nepotisme og klansystemet sto i veien for en videre progressiv utvikling for Libyas folk. De ønsket større personlig trygghet mot vilkårlige arrestasjoner og krenkelser av privatlivet. Et opplyst folk avviser persondyrkelse, privilegier til familiedynastier og korrupsjon. De har andre og høyere forventninger til livet og en legitim og historisk rett til å kreve medbestemmelse og innflytelse i beslutningsprosessene, ytringsfrihet og respekt for retten til å organisere seg i partier og fagorganisasjoner. Slik er etter hvert også situasjonen i Jemen, Bahrain, Oman og Saudi Arabia. De blir alle tatt igjen av denne historiske retten.

Det er 3 muligheter for utgangen av opprøret. Gaddafi beholder makten med ytterligere bruk av vold og represjoner, man får et tilnærmet borgerlig demokratisk flerpartisystem etter Gaddafis fall eller en gryende sosialistisk utvikling. Middelklassen og klanene vil nok sørge for et slags parlamentarisk system støttet av USA og EU som vil gi penger og militær ”hjelp” for å sikre sine oljeinteresser. Libya er i en revolusjonær situasjon men revolusjonen uteblir foreløpig da arbeiderklassen ikke har et ledende kommunistisk parti og den politiske bevisstheten om sosialismen som idé og mulighet for et folkets demokrati er lav. Men de subjektive og objektive motsetningene vil uansett fordype seg etter hvert som det politiske bevissthetsnivået øker og organiseringen av massene tar til. Spesielt om Gaddafi blir sittende og motsetter seg historiens uunngåelige gang.

I borgerkrigens nåværende fase står amerikanske krigsskip utenfor kysten og i Suezkanalen. Dette er åpenbart en trussel og en provokasjon mot en selvstendig stat som må løse sine indre vansker selv. De imperialistiske maktene fornekter seg ikke og det er planer for flyforbud over Libysk luftrom og en invasjon. Man bruker FN og krigsforbryterdomstolen for å ”mørne” den vestlige opinionen for at Nato skal kunne iverksette sitt rakkerarbeid slik de gjorde det i Jugoslavia, Irak og Afghanistan.
Det viktigste målet er nå at drap på demonstranter opphører og at Nato holder fingrene av fatet. Chavez fredsplan for Libya bør være av interesse.

HØR